tirsdag 3. februar 2009

Læren om den evige fortapelse

Mange skyr tanken om helvetet. Det er forståelig. For det er ubehagelig. Men siden det er så ubehagelig, blir det lett slik at læren om den evige fortapelse forties, forvrenges, fornektes eller forenkles. Dermed er det mange som har ufullstendig eller feil oppfatning av dette.

Ja, noen tar avstand fra kristendommen på grunn av at de enten har en feil oppfatning av helvetet, eller fordi de ikke vil godta Guds ord og sannheten om dette. Så skjedde f.eks. med Charles Darwin (1809-1882). Han skrev sent i sitt liv følgende: ”I can indeed hardly see how anyone ought to wish Christianity to be true; for if so the plain language of the text seems to show that the men who do not believe, and this would include my father, brother and almost all my best friends, will be everlasting punished. And this is a damnable doctrine.” Mange har nok tenkt på samme måte.

Forties
Når budskapet om fortapelsen forties, da blir alvoret borte. Det er alvorlig at evig fortapelse er alternativet til frelse ved troen på Jesus. Er dette sant og viktig, da er det virkelig om å gjøre å vitne om evangeliet, drive misjon, og være ivrige og tro i forkynnelsen.

Men mange forkynnere har mer menneskefrykt enn Gudsfrykt, og unngår å nevne fortapelsens alvor, eller man siterer så vidt et bibelsted om det, men sier ellers lite om det.
Når noe forties, blir det også lett oppfattet som lite viktig. Og da kan man lett tenke at det ikke er noen stor sjanse at folk går fortapt, og frelsesspørsmålet blir dermed også mindre viktig. Frelsen blir kanskje først og fremst å få løst ulike slags problemer her på jorden, mens evighetsalvoret blir tonet ned.

Forvrenges
Forvrengninger er det mange slags av. Noen mener at den evige straffelidelse tar slutt etter en tid. Ja, det er jo en rimelig tanke? Men er det dekning for det i Bibelen? Nei. Men ordet ”evig” kan bety en veldig lang tid, ikke nødvendigvis uendelighet, sier noen. Ja, men når det er tale om fortapelsen, så er det intet som gir åpning for at den fortapte tilstand skal endres, selv om vi skulle ønske det. Og når det evige liv er for alltid, hvordan skulle vi da kunne tolke ”evig ild” og ”evig pine” til å være tidsbegrenset?

Andre sier at fortapelsen er det samme som utslettelse, at de som går fortapt, brenner opp eller opphører å eksistere, uten noen videre lidelse deretter. Men Bibelen sier: ”Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.” (Luk 13:28) Jf. Matt 13:42. I Matt 25:41 sier Jesus til de som går fortapt: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.” Dette er ikke en ild som utsletter, men som gir lidelse. For slik står det om dette i Åp 20:10: ”Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.”

Atter andre tror på sjelevandring, at menneskets sjel en tid etter døden vandrer inn i et nytt menneske som blir født som spedbarn, og slik kan menneskets sjel gjennomgå flere jordeliv, med noen tidsmellomrom, for derved å lære og utvikle seg underveis. Helvetet blir i et slikt syn bare en kortere eller lengre tids lidelse for et menneske som har vært ond, før det igjen fødes inn i verden igjen og få en ny sjanse. Alle kommer da til slutt til himmelen. Men hvor står det i Bibelen? Heb 9:27 sier at det er ”menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.” Man skal ikke dø flere ganger. Og i dommen er det to utganger, frelse eller fortapelse. Fortapelsen er evig: ”Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet” (2Tess 1:9).

En annen måte å forvrenge læren om helvetet på er å gå i motsatt grøft, nemlig å utmale helvetets pine med middelalderens forestillinger om fryktelig tortur og skrekk, kanskje også at djevelen – eller demonene – driver og piner folk med slag og stikk og glødende jernstenger. Selv om det er klart at Bibelen taler om straff og ild og pine, så er det ikke dermed så ganske klart at ordet ”ild” skal forstås bokstavelig som tortur i flammer. Og djevelen og hans onde ånder skal ikke få gleden av å pine noen, nei, de skal selv pines i helvetet – ildsjøen fra dommens dag og til evig tid. Helvetet vil være vondt, men er det en uendelig og enormt fryktinngytende tortur for alle fortapte? En skal ikke pøse på med de frykteligste torturskildringer bare for at det skal høres mest mulig fælt ut, men samtidig ikke underslå at det er pinefullt å gå fortapt.

Fornektes
Noen nekter rett og slett for at det finnes noen fortapelse i det hele tatt. Det er forståelig nok at gudsfornektere sier slik. Men det finnes kristne og kristne teologer som sier det. ”Gud er ikke så ond at han kaster noen i en evig pine, nei, Gud er kjærlighet” har jeg selv hørt en teologiprofessor si. Da er det åpenbart at man har laget seg sin egen, private religion, uten hensyn til hva Guds ord sier. Det er ikke kristendom, det er menneskelagd avgudsdyrkelse.
Uten fortapelsen, blir frelsen meningsløs. Hvis alle uansett kommer til Guds gode himmel, hva er da poenget med Bibelens budskap i det hele tatt? Dessverre er det mange som ikke tror at Bibelen er Guds fullkomne ord, dermed lager de sin tro etter egne tanker og lyster. Det er virkelig tragisk. Nei, det må slås fast at sann kristendom er avhengig av at man stoler på at hele Bibelen er Guds ord. Gud er så glad i oss – og så allmektig – at han har gitt oss noe vi kan stole på, hans åpenbarte og hellige Ord.

Forenkles
Læren om helvetet forenkles ofte, ikke sjelden blant kristne som ellers vil være bibeltro. Man sier tydelig og klart ifra om helvetets gru i evighet, som motsetning til himmelens evige glede. Noen sier til sine barn at de som ikke kommer til himmelen, de kommer til ”djevelen” i helvetet, noe som da gir feil forestillinger, for da tror man at djevelen piner folk i helvetet.
At de vantro kommer til helvetet, den evige død, er jo riktig nok. Men forklares ikke dette nærmere, kan det føre til at folk helt forkaster læren om helvetet, fordi det høres så urettferdig ut. At et menneske et sted hvor evangeliet aldri er forkynt kommer til en like fæl pine i evighet som en grusom forbryter som har vært en kristen, det virker så urimelig at mange begynner å tvile, ja, noen kan komme til å tvile på Bibelen og den kristne lære i sin helhet på grunn av slike tanker. Det trengs nærmere veiledning.

Fortapelse etter fortjeneste
Det som da er viktig å slå fast, er at Guds ord lærer at det er grader i helvetes pine. Alle fortapte skal ikke gjennomgå samme grad av pinsler i evigheten. De fortapte vil oppleve det smertefullt og mørkt, men fortapelsen skjer etter fortjeneste, det er en større eller mindre forskjell i pinen. Hvor mye og hvordan, har Gud ikke åpenbart.

Ethvert menneske fortjener å gå fortapt, men Guds barn blir frelst av nåde for Kristi skyld. Synden ligger i menneskets natur, den blir ingen kvitt. Og det er i seg selv fordømmelig. Men i tillegg har vi to forhold Gud dømmer de fortapte etter: Gjerninger og mulighet. Det ser vi ut fra følgende bibelsteder:

”Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” (Rom 4:4-5). – Dette viser den prinsipielle forskjellen mellom loven og evangeliet: fortjeneste og nåde. De som går fortapt, dømmes derfor etter loven – særlig de som har kjent Gud lov, og de får etter fortjeneste, etter sine gjerninger. De som blir frelst, frikjennes og tilgis etter evangeliet, fordi de får det som Jesus har fortjent ved sin stedfortredende død og oppstandelse. De frelste får også igjen ”etter sine gjerninger”, men da fordi dere tjeneste for Herren en bekreftelse på deres levende og virksomme tro, der Gud har virket i dem å tjene Ham. (Se Matt 16:27 og Rom 2:5-8)

”Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.” (Luk 12:47-48) Her sier Herren tydelig at det blir en forskjell i straffen, alt etter hva man hadde av kjennskap. Jo nærmere et menneske har vært i forhold til Guds ord og Jesu kraftige gjerninger, jo større ansvar og desto større dom.

Innbyggerne i Sodoma (Jf. 1. Mosebok) var svært ugudelige. Men de skal etter Jesu egne ord få en mildere straff i fortapelsen enn dem som så Jesu kraftige gjerninger: ”Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag.” (Matt 11:23-24)

Disse ordene av Herren skal vi ta på alvor. Fortapelsen er smertefull og evig straff, borte fra Gud. Men en frafallen kristen som blir en grusom torturist får det verre enn en gjennomsnittlig og menneskelig sett grei hedning. Det er rettferdig, og det er etter fortjeneste.

Hvordan detaljene i dette skal bli, vet vi ikke så mye om. Vi skal ikke spekulere i hvordan det går med f.eks. barn som dør langt borte fra kristen virksomhet. Guds dommer er rettferdige, og Han vet alt, og det er selvsagt så enormt mye mer enn vi vet og aner. Gud vet hva som vil skje, hva som kan skje, og hva som kunne skjedd. Men det Gud ikke har åpenbart, får vi i ydmykhet la ligge. Vi har fått Herrens ord, og vi har fått Hans misjonsbefaling. Derfor skal vi gå ut og forkynne evangeliet for alle, av nød for sjelenes frelse. Det er evighetsalvoret. Ingen kan bli frelst fra fortapelsen uten troen på Jesus, men så er det også en visshet for den som hører og tror evangeliet – da er det evig glede i vente.