Er barnedåpen bibelsk og bevitnet i oldkirken?

Når det gjelder de første kristne, dvs. oldkirken:

Det fantes ikke et baptistisk dåpssyn i den tiden:
1. Det var vanlig med barnedåp. Omkring år 200 e.Kr. er det skrifter som beskriver kirkens praksis med barnedåp, bl.a. skriver Tertullian og Origenes at barnedåp var en utbredt praksis. Ireneus, født ca 140 e.Kr., som var disippel av Polykarp, som igjen var disippel av apostelen Johannes, skriver: "Kristus kom for å frelse alle gjennom seg selv, alle sier jeg, som gjennom ham blir gjenfødt til Gud, spedbarn, små barn, barn, ungdommer og eldre - - dåpen er gjenfødelse til Gud." I Hippolyts kirkeordning gitt omkring år 200 e.Kr. heter det: "Døp først de små barn. De som kan tale for seg skal svare for seg selv, de som ikke kan tale, skal foreldrene eller en annen som hører familien til svare for." Augustin (300-tallet) sier om dåpen: "Kirkens skikk å døpe de små, skal ikke foraktes eller på noen måte anses for overflødig, eller bli trodd om at den ikke er apostolisk." Han sier også at barnedåpen "uten tvil grunner seg på Herrens og apostlenes overlevering".
2. Det var noen i oldkirken som ville at småbarn ikke skulle døpes, men grunnen deres var at dåpen burde utsettes fordi den da kunne rense bort mer av de syndene man hadde begått i ungdommen. Dette var en feil tenkning, men likevel helt annerledes enn slik baptister og pinsevenner m.m. i dag tenker, for de tror ikke at dåpen renser fra synd, eller er nødvendig for frelse, men at den er en bekjennelseshandling. Det er verken bibelsk eller i tråd med oldkirkens praksis og tenkning.


Å forkaste barnedåpen er en form for fornuftstro/rasjonalisme. Man forstår ikke hvorfor små barn skal trenge dåpen, de små forstår jo ikke noe av det, og kan ikke selv ta stilling til saken. Så i stedet foretar man barnevelsignelse. Men... forstår barnet barnevelsignelsen da??? Hvis man holder seg til Bibelen, blir det klart at barn også er regnet med blant dem som skal motta dåpen som et nødvendig nådemiddel. De har arvesynd (Salme 51:7; Joh. 3:6; Rom 3:23), det kommer ingen ren fra en uren (Job 14:4), og Gud har innsatt dåpen som et nødvendig nådemiddel (Mark 16:16). Spedbarna er ikke lovet noen automatisk frelse i kraft av at de er barn. De første kristne var vant med at barna hadde del i Guds pakt, og i den gamle pakt fikk guttebarn paktstegnet (omskjærelsen) når de var 8 dager, så hvorfor skulle ikke barn være med? Barn har en ubevisst tillit, og kan ha også dette til Gud, hvilket vises av at døperen Johannes allerede som foster hadde den Hellige Ånd. Så barn kan tro, om enn på en umiddelbar og ubevisst måte. Jesus sa: "Den som tror og blir døpt, skal blir frelst." (Mark 16:16). Det innebærer at alle mennesker, uansett alder og intelligens, skal tro og bli døpt for å bli frelst. Det er hovedregelen i Guds rike, som Gud har bundet oss til. Men pinsevenner og baptister har en lære som om de mener det står slik: "Den som tror og er frelst, skal bli døpt." Og så tenker de at man ikke kan tro før man har nådd en viss alder og en viss intelligens. Men hvor står det i Bibelen?

Famliedåp ("døpt med alle sine" - Apg. 16:33 m.fl. steder) er omtalt i Bibelen, og det er intet som tyder på at barn er utelatt. Tvert imot, det skulle være sagt tydelig hvis barn skulle utelates, da det var vanlig at barn hørte med i pakten med Gud og fikk paktstegnet, som nevnt.

Pastor i den baptistiske Grace Community Church i California, John Mc Arthur, gjør i en artikkel mot barnedåpen (se http://www.biblebb.com/files/MAC/INFBAP.HTM ) en stor sak ut av det at den kristne dåp er en dåp som følge av en aktiv og bevisst bekjennelse av troen. Det er sant når det gjelder voksne. Så var det også med Abraham i den gamle pakt, som bevisst mottok pakten og paktstegnet fra Gud. Men deretter hørte alle familiemedlemmer med. Hvorfor skulle 8 dager gamle barn omskjæres i GT??? Hvordan kunne vel de uskyldige og lite bevisste spedbarn bli med på slikt? Ja, det er fornuftens innvendinger, men Gud er over vår fornuft, og vi skal være lydige. Tro og dåp er veien til frelse, ferdig med det, så enkelt er det. Jesu klare ord. Forstår vi det? Stakkars oss om vi måtte forstå alt Gud sier.

John Mc Arthur sier at dåpen ikke er en erstatning for GTs omskjærelse. Det er på en måte sant. Den nye pakt er herligere enn den gamle, og gjelder alle, og både gutter og jenter skal motta dåpen. Men les Kol. 2:11-12, der ser vi en kobling mellom omskjærelsen og dåpen. Men det er hjertets omskjærelse om er viktigst, dvs. troen. Det vil si at intet gagner oss uten at troen kommer til (uansett alder).

John Mc Arthur (http://www.biblebb.com/files/MAC/INFBAP.HTM)mener også at barnedåpen er i strid med kirkens vesen, fordi han mener at alle de millioner barnedøpte f.eks. i den katolske kirke ikke har en sann erkjennelse og tro til Gud. Men dette er en total kortslutning. Man kan jo si det om alle hyklere, uansett hvordan de er blitt med i en kristen menighet. Også voksendøpte kan være hyklere, som ikke har er sann tro på Gud. Og i den gamle pakt da omskjærelsen fant sted, var det naturligvis også mange som vokste opp og tok avstand fra Gud. Barnedåpen blir dessuten ikke i seg selv gal og ubibelsk selv om den ikke praktiseres rett og følges opp med en god opplæring, hvilket den skal. Det er som å si at politivesenet er en helt uriktig og dårlig samfunnsinstitusjon - bare fordi en del politifolk misbruker sin stilling og utfører politiarbeidet dårlig. Dåp og opplæring hører sammen, og der svikter mange kirkesamfunn som praktiserer barnedåp. Så jeg er uenig i at statskirken driver på og døper barn av foreldre som lever i samboerskap og som ikke mener noe som helst med dåpen. Samboere og andre gudsfornektere skulle ikke vært medlemmer i statskirken en gang, de burde vært utstøtt. I det hele tatt er statskirken blitt et svært utvannet og dårlig religionsvesen i statens hånd, hvor stadig mer ubibelsk blir godtatt, synder som Bibelen kaller styggedom blir godtatt, så... oppriktig, bibeltro kristne burde melde seg ut av statskirken snarest!!! Den katolske kirke er infisert av avguderi (helgendyrkelse) og gjerningshellighet, og er derfor en fallen kirke i all hovedsak. Men at barnedåp derfor i seg selv er ubibelsk, stemmer ikke. Barnedåp og opplæring hører sammen. Les Matt. 28:19-20.

John Mc Arthur mener at barnedåp er imot evangeliet. Det er trist å lese hva han skriver der. Det er jo tvert imot. Evangeliet er en gave, det er ikke noe som krever en bestemt grad av bevissthet, intelligens eller menneskelig anstrengelse. Det er Gud som kommer og gir, og vi tar imot så sant vi ikke står imot Hans gave. De små tar imot, såvidt vi vet. Slik som i den Gamle pakt. Gud er i går og i dag, ja til evig tid, den samme. Gud har ikke en frelsesvei for intelligente, og en annen vei for småbarn og tilbakestående folk. Hvor står det skrevet at Gud frelser barn og tilbakestående på en annen måte? Hvorfor skulle Gud gi noen en fribillett til himmelen uten tro og dåp? Det står ingen steder. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. - - Legg også merke til at Bibelen taler om å "bli døpt", mens en del pinsevenner sier at de "døpte seg". Men ingen kan "døpe seg", for det er noe Gud gjør med oss, vi døper oss ikke, men vi blir døpt, og det er noe ganske annet!!!

Så kan noen innvende: Fordømmes da små barn som dør før de har blitt døpt? Da må vi igjen holde oss til Bibelen: Gud har sagt til oss: Tro og dåp. Men hva er det som fordømmer: Jo, det er vantro. "Den som ikke tror, skal bli fordømt" (Mark 16:16). Det betyr at det er vantro som fordømmer. Så hvis et spedbarn ikke rekker å bli døpt, så fordømmer vi det ikke, for vi kan ikke si at det ikke trodde på Gud. Vi kan på den annen side ikke si at alle barn blir frelst, for det står ingen steder i Bibelen. Det er et spørsmål vi skal overlate til Gud. Pinsevenner og baptister har en tendens til å si at alle barn er frelst. Det er den menneskelige fornuft som sier dette, for Bibelen sier det ikke. Ikke et eneste sted. Derfor: Vi holder oss til Bibelen, også når vi ikke forstår det.

Alt i alt: Barnedåp er i tråd med Bibelens lære om dåpen, om frelsen, om arvesynd, den er praktisert som familiedåp - bevitnet i Bibelen, og den er bevitnet som normal praksis i den første kristne kirke.

Angående neddykking kontra overøsing: Begge deler er sannsynligvis blitt benyttet. Hvor var de tre tusen menneskene som ble døpt på pinsedagen (Apg. kap. 2)? De var i Jerusalem. Var det en elv eller et stort basseng der? Nei, ingen elv, og neppe noe stort basseng. Sannsynligvis har de brukt overøsing. Selv om neddykking er et bedre bilde på dåpens betydning, så er overøsing også et godt bilde, og Bibelen befaler ikke noen bestemt form eller en viss mengde vann. En veiledning ang. kirkeskikker og ritualer fra oldkirken, fra år 120 e.Kr., som kalles for "De tolv apostlers lære", sier at dåp kan skje ved overøsing der det ikke er nok vann. Luther mente at neddykkelse var et bedre tegn og en bedre form, men anså det ikke som avgjørende for gyldigheten av dåpen. Det viktigste er Guds ord som er lagt til dåpen, nemlig dåpsløftet og Den treenige Guds navn.

Når dette er sagt, så betyr det ikke at vi uten videre fordømmer alle andre som mener annerledes om dåpen. Hvis vi måtte trenge å ha rett i alt for å bli frelst, ville ingen bli frelst. Det viktigste er at vi tror at Jesus har sonet våre synder på korset, at Jesus er Gud og Guds Sønn, og at vi ønsker å følge Guds bud og formaninger i tråd med Guds ord. Så vil vi bli tilgitt våre feil og mangler i tro, lære og liv. Men Jesu etterfølgelse betyr også at vi gleder oss ved sannhet (jf. 1. Kor. 13:6) og skal vokse i kunnskap og bedømmelse av rett og galt. For det som er uriktig, er ofte også usunt, i større eller mindre grad, mens det som er rett ifølge Guds ord, er sunt og godt for troen. Det er mange grøfter å gå i, men Herren er nådig, så han tilgir oss - så lenge vi har en sann tro - våre feil og svakheter, og samtidig leder oss til større innsikt ved Den Hellige Ånd.

"Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag" (Fil 1:9-10).

(Mer kan sies om dåpen, hva den gir og hva den er, denne teksten konsentrer seg først og fremst om barnedåp.)

Læren om den evige fortapelse

Mange skyr tanken om helvetet. Det er forståelig. For det er ubehagelig. Men siden det er så ubehagelig, blir det lett slik at læren om den evige fortapelse forties, forvrenges, fornektes eller forenkles. Dermed er det mange som har ufullstendig eller feil oppfatning av dette.

Ja, noen tar avstand fra kristendommen på grunn av at de enten har en feil oppfatning av helvetet, eller fordi de ikke vil godta Guds ord og sannheten om dette. Så skjedde f.eks. med Charles Darwin (1809-1882). Han skrev sent i sitt liv følgende: ”I can indeed hardly see how anyone ought to wish Christianity to be true; for if so the plain language of the text seems to show that the men who do not believe, and this would include my father, brother and almost all my best friends, will be everlasting punished. And this is a damnable doctrine.” Mange har nok tenkt på samme måte.

Forties
Når budskapet om fortapelsen forties, da blir alvoret borte. Det er alvorlig at evig fortapelse er alternativet til frelse ved troen på Jesus. Er dette sant og viktig, da er det virkelig om å gjøre å vitne om evangeliet, drive misjon, og være ivrige og tro i forkynnelsen.

Men mange forkynnere har mer menneskefrykt enn Gudsfrykt, og unngår å nevne fortapelsens alvor, eller man siterer så vidt et bibelsted om det, men sier ellers lite om det.
Når noe forties, blir det også lett oppfattet som lite viktig. Og da kan man lett tenke at det ikke er noen stor sjanse at folk går fortapt, og frelsesspørsmålet blir dermed også mindre viktig. Frelsen blir kanskje først og fremst å få løst ulike slags problemer her på jorden, mens evighetsalvoret blir tonet ned.

Forvrenges
Forvrengninger er det mange slags av. Noen mener at den evige straffelidelse tar slutt etter en tid. Ja, det er jo en rimelig tanke? Men er det dekning for det i Bibelen? Nei. Men ordet ”evig” kan bety en veldig lang tid, ikke nødvendigvis uendelighet, sier noen. Ja, men når det er tale om fortapelsen, så er det intet som gir åpning for at den fortapte tilstand skal endres, selv om vi skulle ønske det. Og når det evige liv er for alltid, hvordan skulle vi da kunne tolke ”evig ild” og ”evig pine” til å være tidsbegrenset?

Andre sier at fortapelsen er det samme som utslettelse, at de som går fortapt, brenner opp eller opphører å eksistere, uten noen videre lidelse deretter. Men Bibelen sier: ”Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.” (Luk 13:28) Jf. Matt 13:42. I Matt 25:41 sier Jesus til de som går fortapt: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.” Dette er ikke en ild som utsletter, men som gir lidelse. For slik står det om dette i Åp 20:10: ”Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.”

Atter andre tror på sjelevandring, at menneskets sjel en tid etter døden vandrer inn i et nytt menneske som blir født som spedbarn, og slik kan menneskets sjel gjennomgå flere jordeliv, med noen tidsmellomrom, for derved å lære og utvikle seg underveis. Helvetet blir i et slikt syn bare en kortere eller lengre tids lidelse for et menneske som har vært ond, før det igjen fødes inn i verden igjen og få en ny sjanse. Alle kommer da til slutt til himmelen. Men hvor står det i Bibelen? Heb 9:27 sier at det er ”menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.” Man skal ikke dø flere ganger. Og i dommen er det to utganger, frelse eller fortapelse. Fortapelsen er evig: ”Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet” (2Tess 1:9).

En annen måte å forvrenge læren om helvetet på er å gå i motsatt grøft, nemlig å utmale helvetets pine med middelalderens forestillinger om fryktelig tortur og skrekk, kanskje også at djevelen – eller demonene – driver og piner folk med slag og stikk og glødende jernstenger. Selv om det er klart at Bibelen taler om straff og ild og pine, så er det ikke dermed så ganske klart at ordet ”ild” skal forstås bokstavelig som tortur i flammer. Og djevelen og hans onde ånder skal ikke få gleden av å pine noen, nei, de skal selv pines i helvetet – ildsjøen fra dommens dag og til evig tid. Helvetet vil være vondt, men er det en uendelig og enormt fryktinngytende tortur for alle fortapte? En skal ikke pøse på med de frykteligste torturskildringer bare for at det skal høres mest mulig fælt ut, men samtidig ikke underslå at det er pinefullt å gå fortapt.

Fornektes
Noen nekter rett og slett for at det finnes noen fortapelse i det hele tatt. Det er forståelig nok at gudsfornektere sier slik. Men det finnes kristne og kristne teologer som sier det. ”Gud er ikke så ond at han kaster noen i en evig pine, nei, Gud er kjærlighet” har jeg selv hørt en teologiprofessor si. Da er det åpenbart at man har laget seg sin egen, private religion, uten hensyn til hva Guds ord sier. Det er ikke kristendom, det er menneskelagd avgudsdyrkelse.
Uten fortapelsen, blir frelsen meningsløs. Hvis alle uansett kommer til Guds gode himmel, hva er da poenget med Bibelens budskap i det hele tatt? Dessverre er det mange som ikke tror at Bibelen er Guds fullkomne ord, dermed lager de sin tro etter egne tanker og lyster. Det er virkelig tragisk. Nei, det må slås fast at sann kristendom er avhengig av at man stoler på at hele Bibelen er Guds ord. Gud er så glad i oss – og så allmektig – at han har gitt oss noe vi kan stole på, hans åpenbarte og hellige Ord.

Forenkles
Læren om helvetet forenkles ofte, ikke sjelden blant kristne som ellers vil være bibeltro. Man sier tydelig og klart ifra om helvetets gru i evighet, som motsetning til himmelens evige glede. Noen sier til sine barn at de som ikke kommer til himmelen, de kommer til ”djevelen” i helvetet, noe som da gir feil forestillinger, for da tror man at djevelen piner folk i helvetet.
At de vantro kommer til helvetet, den evige død, er jo riktig nok. Men forklares ikke dette nærmere, kan det føre til at folk helt forkaster læren om helvetet, fordi det høres så urettferdig ut. At et menneske et sted hvor evangeliet aldri er forkynt kommer til en like fæl pine i evighet som en grusom forbryter som har vært en kristen, det virker så urimelig at mange begynner å tvile, ja, noen kan komme til å tvile på Bibelen og den kristne lære i sin helhet på grunn av slike tanker. Det trengs nærmere veiledning.

Fortapelse etter fortjeneste
Det som da er viktig å slå fast, er at Guds ord lærer at det er grader i helvetes pine. Alle fortapte skal ikke gjennomgå samme grad av pinsler i evigheten. De fortapte vil oppleve det smertefullt og mørkt, men fortapelsen skjer etter fortjeneste, det er en større eller mindre forskjell i pinen. Hvor mye og hvordan, har Gud ikke åpenbart.

Ethvert menneske fortjener å gå fortapt, men Guds barn blir frelst av nåde for Kristi skyld. Synden ligger i menneskets natur, den blir ingen kvitt. Og det er i seg selv fordømmelig. Men i tillegg har vi to forhold Gud dømmer de fortapte etter: Gjerninger og mulighet. Det ser vi ut fra følgende bibelsteder:

”Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” (Rom 4:4-5). – Dette viser den prinsipielle forskjellen mellom loven og evangeliet: fortjeneste og nåde. De som går fortapt, dømmes derfor etter loven – særlig de som har kjent Gud lov, og de får etter fortjeneste, etter sine gjerninger. De som blir frelst, frikjennes og tilgis etter evangeliet, fordi de får det som Jesus har fortjent ved sin stedfortredende død og oppstandelse. De frelste får også igjen ”etter sine gjerninger”, men da fordi dere tjeneste for Herren en bekreftelse på deres levende og virksomme tro, der Gud har virket i dem å tjene Ham. (Se Matt 16:27 og Rom 2:5-8)

”Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.” (Luk 12:47-48) Her sier Herren tydelig at det blir en forskjell i straffen, alt etter hva man hadde av kjennskap. Jo nærmere et menneske har vært i forhold til Guds ord og Jesu kraftige gjerninger, jo større ansvar og desto større dom.

Innbyggerne i Sodoma (Jf. 1. Mosebok) var svært ugudelige. Men de skal etter Jesu egne ord få en mildere straff i fortapelsen enn dem som så Jesu kraftige gjerninger: ”Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag.” (Matt 11:23-24)

Disse ordene av Herren skal vi ta på alvor. Fortapelsen er smertefull og evig straff, borte fra Gud. Men en frafallen kristen som blir en grusom torturist får det verre enn en gjennomsnittlig og menneskelig sett grei hedning. Det er rettferdig, og det er etter fortjeneste.

Hvordan detaljene i dette skal bli, vet vi ikke så mye om. Vi skal ikke spekulere i hvordan det går med f.eks. barn som dør langt borte fra kristen virksomhet. Guds dommer er rettferdige, og Han vet alt, og det er selvsagt så enormt mye mer enn vi vet og aner. Gud vet hva som vil skje, hva som kan skje, og hva som kunne skjedd. Men det Gud ikke har åpenbart, får vi i ydmykhet la ligge. Vi har fått Herrens ord, og vi har fått Hans misjonsbefaling. Derfor skal vi gå ut og forkynne evangeliet for alle, av nød for sjelenes frelse. Det er evighetsalvoret. Ingen kan bli frelst fra fortapelsen uten troen på Jesus, men så er det også en visshet for den som hører og tror evangeliet – da er det evig glede i vente.

Trenger de troende Guds lov?

Noen har den forunderlige mening at Guds lov ikke trenger å bli forkynt for troende kristne, at det bare er uomvendte som trenger å høre loven, for å innse sin synd og at de trenger frelse.

Men Guds ord viser tydelig at loven forkynnes for de troende. Uten lovens forkynnelse blir evangeliet mindre viktig og mindre relevant, og man blir lett sløv i troslivet, samt at man kan komme til å leve mer etter menneskelige tanker enn etter Guds vilje. Dette er i dag dessverre veldig aktuelt.


Man må imidlertid forstå hva som menes når man da sier "loven". Det er ikke de gammeltestamentlige serermonier eller samfunnslover som menes. Heller ikke lovgjerninger, i betydningen gjerningenes frelsesvei. Med "loven" menes de allmenne Guds bud og formaninger som gjelder både i GT og NT, som går ut på at vi skal elske Gud over alt, elske vår neste som oss selv, ikke misbruke Herrens navn, ikke stjele, ikke slå ihjel, ikke drive hor, ikke misunne, være gjestfrie, gavmilde, saktmodige osv. Når Bibelen sier noe som vi "må", "skal" eller "bør" gjøre, da hører det inn under loven, men vi anser som sagt ikke GTs seremonier og samfunnslover som forpliktende for kristne i den nye pakt.


Professor Carl Fr. Wisløff hadde i 1995 en god tale om dette emnet, som det anbefales å lytte til. Denne talen (og mange andre gode taler/prekener) kan bestilles hos AKF/Krossen Media: http://www.afkf.net/b/kass2.htm

Wisløff sier der bl.a. at "Guds barn trenger påminnelser", og henviser til 1.Kor 10:1-11.
"La oss ikke glemme de ti bud som Han har gitt til vår veiledning på veien hjem til Gud... Å ja, dette er en så umåtelig viktig en sak. Det er tankevekkende det som står i Tit 3.14, jeg har lurt veldig mye på det som står der: 'Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger' står det. 'Også våre!' Jeg kan ikke få noe annet ut av det enn at det var en tendens den gangen kanskje hos noen evangelisk sinnede kristne til å tenke som så at 'gode gjerninger, ja det er noe jødene driver med, det, men vi er frelst av nåde for Jesu skyld, halleluja, så det er ikke noe'. NEI, sier apostelen, også våre må lære å gjøre gode gjerninger."

Videre taler Wisløff om den 'daglige omvendelse', som de troende trenger å leve i på grunn av den syndige natur som fortsatt er i oss. Å sanne sine synder og ikke prøve å skjule dem, og så ta imot nåden som blir budt i evangeliet. Vi trenger derfor også å høre formaningene. Loven skal forkynnes og evangeliet skal forkynnes. - Dessuten skal Guds bud og formaninger i NT forkynnes for at Guds barn skal vite hvilke gjerninger Gud har behag i.