Bedømmelse av adventistenes lære om fortapelsen

”Anonym”/”søker” har i en kommentar til artikkelen "Læren om den evige fortapelse" et ærlig anliggende og en utfordring om å ta en gjennomgang av adventistenes lære om evig fortapelse. Dermed denne artikkel:

Adventistene tror at mennesker som ikke blir frelst, får den skjebne at de blir tilintetgjort, dommen innebærer at de opphører å eksistere. De tror ikke på noen evig pine, men at den evige ild Bibelen taler om er en ild som straks tilintetgjør de ufrelste sjeler, og at den er evig betyr for dem at den ikke blir omgjort, straffen blir ikke reversert. Den er endelig. De lærer at det bare er de frelste mennesker som får i gave å eksistere i all evighet. For fra skapelsen av er ikke menneskets sjel udødelig, det er bare de frelste som får udødeligheten i gave.

Men leser vi Bibelen i sammenheng uten å la våre ønsker fordunkle vår tolkning, vil vi måtte innse at det ikke er dekning for adventistenes lære. Vi kan f.eks. lese i Matt. 25:46: ”og disse skal gå bort til evig pine”. Det gir ingen mening å si at dette er noe som straks opphører ved at sjelen blir tilintetgjort. Hvis dette evige betyr at det ikke blir omgjort, ja, så er det vel slik at straffen pågår og ikke blir omgjort.

Det står i Matt 25:11 at de fortapte går til ”den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler”, og vi kan lese i Åp 20:10 hva denne ilden innebærer, nemlig at ”de skal pines dag og natt i all evighet”.

I lignelsen om talentene sammenlignes fortapelsen med ”mørket utenfor”, og der ”skal de gråte og skjære tenner” (Matt 25:30). Der en vond eksistens borte fra Gud.

Adventistene bruker bibelsteder som Salme 115:17 og Pred. 9:5 som grunn for å hevde at sjelen ikke er udødelig, men opphører å eksistere i døden for de fortapte mennesker. Men dette er nærsynt bibellesning. I de nevnte bibelvers er perspektivet forholdet mellom livet på jorden og det å fare ut av dette livet, de døde følger ikke lenger med på hva som skjer her i livet, og de lever ikke her for å prise Herren på jorden. Det er snakk om hva man bør foreta seg mens man lever, og i Predikeren har vi et nærmest deprimert blikk på livets tomhet, slik det framstår for en som betrakter det uten evighetens perspektiv. Livet er tomt uten Gud, så visdommen ligger i å se at livet må ses i lys av evigheten og Guds dom, slik Predikeren avslutter: ”Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.” (Pred 12:13-14)

At døden innebærer en atskillelse av sjelen og ånden fra kroppen ser vi tydelig av Paulus’ ord:
”Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet.” (Fil 1:23-24)

Og i 2. Kor 5:8 snakker Paulus om å være ”borte fra legemet og hjemme hos Herren”.

Legemlig oppstandelse skal skje på den siste dag, og da skal både de frelste og de ufrelste oppstå, noe som tydelig sies i Dan 12:2, Joh 5:29 og Apg 24:15. La oss sitere et av stedene:
”Og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse både av rettferdige og urettferdige.” (Apg 24:15)

Bibelen taler altså om at sjelen eksisterer videre etter kroppens død, om en kroppslig oppstandelse for både rettferdige og urettferdige, og om en evig pine for de fortapte, mens de frelste får evig glede. Det er heller ikke noen holdepunkter i Bibelen for å kunne hevde at det evige en gang skal opphøre, verken det gode liv i Guds herlighet eller den vonde fortapelsen. Om dette oppleves urettferdig og ukjærlig, så skal man huske hva jeg har skrevet om fortapelse etter fortjeneste i artikkelen om den evige fortapelse, at det altså er grader i fortapelsen alt etter gjerninger og mulighet. Så får vi overlate de skjulte detaljer til Gud. Han er rettferdig.

En kristen skal forholde seg til hva Gud har åpenbart i sitt ord, lest i sammenheng. Dessverre er kristenheten oppsplittet fordi vi tolker Bibelen ulikt, fordi vi har en ufullkommen innsikt og fordunkles så ofte av vårt syndige og kjødelige sinn. Ingen har alt klart for seg, men vi kan vokse i sannhets erkjennelse ved Guds Hellige Ånd, når vi er villige til det og ikke lar fordommer, menneskefrykt, tradisjoner, tidsånd eller egen kjødelig fornuft hemme oss i å søke sannheten i ydmykhet og bønn.

”Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.” (2Pet 3:18)