Hvem bestemmer normene?

En konsekvens av evolusjonsteorien (utviklingslæren) er at mennesket i prinsippet ikke har noe annet normgrunnlag enn dyrene, fordi de i prinsippet ikke er noe annet enn et høyt utviklet dyr. Og hvis ”naturen” selv har frembrakt dyr og mennesker gjennom en uendelig lang prosess med mutasjoner og naturlig utvalg – med vold og død og den sterkestes rett som utvelgelsesmekanisme, så blir som regel konsekvensen at det er naturen selv som er normgiveren.

Eller med andre ord: Mennesket vil selv bestemme hvilke normer det skal leve etter. Menneskets moral blir dermed ofte grunnet på en form for nytte- eller konsekvensetikk. Det en mener er nyttig og medfører noe vi selv anser for godt, er også tillatt, og motsatt. Menneskets evne til å forutse konsekvensene blir normgrunnlaget.

I sin ytterste konsekvens kan dette lede til at en tenker slik: Kan dyrene gjøre det, så kan vi gjøre det, så lenge vi ikke kan se noen negative konsekvenser av det (for meg selv i alle fall, til nød tar jeg hensyn til andre også, men, den sterkestes rett…).

Gud er enten kuttet ut, eller så lager man seg en Gud som passer inn i våre fornuftige resonnementer. Hva skjer? Relativisme. Gud får ikke lenger sette noen absolutte normer lenger. Og nettopp det er det vi ser i vår sekulariserte tidsalder.

Det fryktelig triste er at dette også har infisert mange kristne miljøer og kristne ledere. Det Guds ord sier klart er synd, det tillates i dag, for vi vet liksom bedre nå!

Glemt er ordspråket: ”Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!” (Ord 3:5)

Men vi tror på åpenbaringen av sannheten i Guds ord. Vi tror Gud er så god at han har gitt oss en fasit, som gir mening og retning, som gir frelse og fred og evig glede, for hver den som tar imot!

Menneskerettigheter for aper...?

”Du er et dyr”, stod det i starten av en naturfaglærebok for grunnskolen som utkom for noen år siden. I tråd med svært manges oppfatninger og offentlig hjernevask påstås det at menneskene ikke er prinsipielt noe annet enn dyrene for øvrig, fordi alle er utviklet fra laverestående dyrearter og urcellen.

Et slikt syn på mennesker og dyr kan ha mange og vidtrekkende konsekvenser. En konsekvens er å kjempe for at dyr skal ha samme rett til liv, frihet og utfoldelse som menneskene, som en rekke dyrerettighetsorganisa-sjoner i innland og utland står for. Se f.eks. http://www.dyrsrettigheter.no/ eller http://www.animalliberationfront.com/
De argumenterer med at ”mennesket må anerkjenne at det har felles opprinnelse med andre arter, og må således betrakte dyrene som sine medskapninger.” Og noen sier at alle vesener som viser intelligens og en viss grad av selvbevissthet, og har følelsesmessige og sosiale behov, bør ha ”menneskerettigheter”.

Noen går så langt som å si at når vi mennesker holder husdyr, avliver og spiser dyr, da er det forkastelig slaveri og må likestilles med rasisme. Ironisk nok er mange dyrerettighetsforkjempere samtidig for eutanasi (aktiv dødshjelp). For menneskets liv er da heller ikke mer verdt enn et dyrs liv, og da må man jo kunne gjøre slutt på lidelser! En vil selv ha hånd om eget liv, så å si, Gud er koblet ut.

Se på dette sitatet (oversatt): ”Hiasl er en selskapelig 26-åring som elsker å male, ser på naturdokumentarer og spiser bananer. Han har følelser og empati, er selvbevisst og deler 98,4 prosent av dine gener (DNA). Men Hiasl er en sjimpanse, og har derfor ikke mer rettigheter i lovverket enn en bil eller et fjernsyn.”
http://animalliberationfront.com/ALFront/Actions-Austria/Hiaslhumanlikerights.htm

Her er det altså om å gjøre å påvise sjimpansens likhet og slektskap med menneskene. Men for det første er det ikke riktig å at 98,4 prosent av sjimpansens gener er like menneskenes. Likheten sies nå av forskere å være rundt 95 prosent, og dessuten er det andre forskjeller i genene og deres funksjoner som ikke så lett lar seg kvantifisere. (Se www.creationontheweb.com/chimpDNA)

For det andre er en slik synsmåte et radikalt brudd med kristen tro, da mennesket er skapt i Guds bilde og til å ha åndelig og evig eksistens og samfunn med Gud, radikalt annerledes enn dyrene. Vår evige, moralske og åndelige verdi kommer ikke først og fremst av hva vi er i stand til å utføre, men av vår opprinnelse – skapt av Gud, og av vårt kall – som også er gitt av Gud. Hvor stor verdi vi har for Gud ses også på hva Han ofret for å frelse oss, sin enbårne Sønn. Med andre ord, her har vi å gjøre med svært motstridende syn på mennesket og levende skap-ningers opphav og ”rettigheter”.

I tillegg vil vi hevde at utviklingslæren ikke er en bevist hypotese, en har aldri observert noen utvikling fra en art til en høyerestående art, selv om mutasjoner og naturlig utvalg frembringer mange variasjoner innenfor hovedarten. For at genene skulle kunne utvikles til et høyere nivå, måtte det tilføres store mengder ny, avansert og velordnet informasjon i genmaterialet, noe som aldri er påvist har skjedd, og som er helt usannsynlig, ifølge mange kompetente forskere.
Det er ikke noe galt i å arbeide for å verne dyr mot mishandling og unødig lidelse, tvert imot. Dyrene er Guds skapninger, og dyremishandling er helt forkastelig. Gud har omsorg for dyrene, da skal også vi ha det.
Men Guds ord gir oss lov til å ha husdyr og spise kjøtt, og mennesket er som sagt i en helt annen kategori enn dyrene.

”Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?” (Matt 6:26)

”Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere alt dette.” (1Mos 9:3)

”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Joh 3:16)