Om frelse i dåpen

Mange har tanker om dåpen som tilsvarer nedenstående utsagn:

"Når du blir en kristen, så får du samtidig den Hellige Ånd i deg, og det er derfor ikke nødvendig med dåp for å bli frelst. Dåp har ikke noe å si for frelsen, men er noe du gjør for å være lydig mot Gud og vise andre at du er en troende."

Respons:

Det er helt stikk i strid med Guds ord å si at dåp ikke har noe å si for frelsen. Det står jo så uimotsigelig klart: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16:16). Og alle som har peiling på språklig forståelse, må medgi at det her vitterlig står at det å bli døpt har noe med frelsen å gjøre! Og som det står i 1Pet 3:21 om vannet: "det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." Peter (Guds ord) knytter dåpen til frelsen og syndenes forlatelse, slik kirken deretter (også i oldkirken) hele tiden har gjort, og som Peter også sier i Apg 2:38: "Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave."

Vi ser av siste sitat at Åndens gave knyttes til dåpen. Ifølge Bibelen får vi Den Hellige Ånd ved troen, men – selv om det strider imot vår fornuft, knyttes Ånden også til dåpen, og frelsen knyttes til dåpen. Skal vi – fordi vi ikke forstår det – nekte hva Guds ord tydelig sier og vri på det etter eget forgodtbefinnende? Joda, vi ser at Ånden ble gitt før dåpen, og den ble gitt etter dåpen (Apg). Men når Ånden også knyttes til dåpen, tror vi at Ånden også kan bli gitt direkte i dåpsøyeblikket. Dersom Ånden blir gitt før dåpen, ved at et menneske kommer til troen og priser Herrens navn og gleder seg i frelsen i Jesu blod, da hører det med å gi dåpen, fordi den hører med som en del av det Gud vil gi som et pant og en bekreftelse på frelsen og Åndens gave. Vi har erfaring med at voksne (for eksempel muslimer) som ved Guds ord kommer til tro, får en særlig fred i sjelen idet de blir døpt. Derfor, da Peter så at Ånden ble gitt ved Guds ords forkynnelse også til hedningen Kornelius og hans familie, sa han: "Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?" (Apg 10:47). Det samlede skriftmateriale gir grunn til lære at dåpen hører til det Gud gir for å frelse folk og gi dem Ånden, men at troen og Ånden kan gis både før, under og etter dåpen.

Det er også ubibelsk å si at dåpen er noe "du gjør for å være lydig mot Gud". Når noen blir døpt, da er det faktisk ikke i Guds ord ansett som noe de gjør, men noe som blir gitt dem, en Guds gjerning. Selvsagt må man (voksne/bevisste mennesker) bifalle at man blir døpt, man kan også si at noen søker eller ønsker å bli døpt. Likevel, Guds ord sier aldri at noen døpte seg, men at de ble døpt, en passiv form av verbet, hvilket legger vekten på at den som døper tar imot, og Gud er den handlende giver. Dåpen er ingen lydighetshandling sett fra dåpskandidatens side, det er helt feil, for ingen steder i Bibelen blir noen befalt å døpe seg. Ingen har fått befaling om å døpe seg. Men de blir oppfordret til å la seg døpe, og kirken har befaling om å døpe, og det er noe ganske annet. La det skje med deg, det betyr at du tar imot evangeliets gave, Jesus Kristus og det han har gjort for deg, ved å tro og ta imot dåpens gave. Du finner ingen steder i Bibelen uttrykk som å "døpe seg", "døpte seg", "døp dere" eller lignende. Men du finner "lot seg døpe", "la seg døpe", "skal døpe dere", "ble døpt", "skal døpes". Dette er ikke ordgyteri, men et vitnesbyrd om Guds store nåde og velgjerning mot oss, at vi ikke skal oppfatte dåpen som et 11. bud som vi skal være lydige mot, men en gave som blir oss gitt, og som vi skal la skje – vi skal ta imot.

Derfor døper vi også spedbarn, det er en Guds gave, Guds nåde blir gitt, og barnet kan ta imot - om enn ubevisst. Ja, barn kan ta imot Guds rike! (Utdypende forsvar for barendåpen tas ikke her i denne omgang.)

Det står ingen steder i Bibelen at noen ble døpt fordi de derved ville vise andre at de var troende. Folk lot seg døpe og lot sitt husfolk (overveiende sannsynlig inkludert småbarn) døpe, for at de skulle få trygghet for frelsen, et segl og et pant på frelsen og Åndens gave. Slik taler Bibelen. Se for eksempel: "For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus." (Gal 3:27) Altså ikledd Kristi rettferdighet og dermed uten syndeskyld.

Og: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? - Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6:3-4) Vi døpes til Kristi død, vi er begravet med ham ved dåpen til døden. Vi er blitt delaktige i Kristi død og begravelse, dvs. at vårt ego, vårt syndige jeg, er død og begravet, fordi Kristus sonet vår synd og begravde den. Dette gis oss i evangeliet, som forkynnes og som gis konkret til oss i dåpen. Og vi får dette når vi tror. Vantro har ingen del i frelsen, uansett dåp.

KRL blir til RLE - nok et trappetrinn ned

Først vil jeg gi honnør til de som reagerer nå når regjeringen foreslår å redusere kristendommen i skolens undervisning. KRL-faget skal erstattes med RLE – religion, livssyn og etikk, og da forsvinner ordet kristendom, andelen kristendom blir mindre, faget har ikke lenger formål som går på identitetsskaping, og de metodiske anvisninger er svakere. Ulike religioner og livssyn sidestilles. Det bør reageres når regjeringen raserer kristendommen i skole og samfunn, hvorav RLE bare er ett av flere tiltak i så måte.

Men hvorfor reagere først nå? RLE er bare et lite trappetrinn ned, i en rekke trinn nedover, hvor kristendommen er blitt svekket litt etter litt over lang tid, med støtte fra de fleste stortingspolitikere. Mange vil gjerne vektlegge kristendommen, men da tales det ofte om kulturarv og historiske røtter, kanskje også litt moral. Men kristendom er først og fremst tro, dyrkelse av den treenige Gud. Blir kristendommen redusert til kultur og historisk kunnskap, da svekkes hele grunnlaget og kristentroen glir bort, færre og færre har en kristen overbevisning som betyr noe for tro, samvittighet og liv.

Kristendomskunnskap var selve hovedfaget i allmueskolen i gammel tid. Så ble faget svekket etter hvert, med synkende timetall og løsere forankring til kirken. Men det var fortsatt et trosfag i skolens normalplan av 1939, hvor det het i rettledningen: ”Læraren må alltid koma i hug at det borna lærer i kristendomskunnskap skal vera grunnlag for trua og rettleiing for livet deira.” Likevel skulle man være tolerant: ”Læraren må vera merksam på at dei ulike heimane som elevane kjem frå, har ulikt syn i dei spørsmåla som ein har føre seg i kristendomsopplæringa. Han må difor omhugsamt akta seg for alt som kan verka som sårande åtak på andre si meining, og læra elevane at ein må syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv.”

Faget kunne da, i en mer pluralistisk tid, i mindre grad vektlegges som en del av kirkens dåpsundervisning, selv om det formelt ble regnet som dette, helt til det ble satt punktum for det da Lov om grunnskolen kom i 1969.

Slik har det gått trinn for trinn: Færre timer i faget, mer åpenhet for andre religioner, mindre vekt på trosopplæring. Med KRL-faget i 1997 kommer presiseringen: Faget skal ikke være forkynnende, ikke opplæring til en bestemt tro.

Så på tross av at rundt 90 % av landets folk hører til en kristen kirke, så forsvinner kristendommen fra skolen. Et tegn på at samfunnet i stor grad er avkristnet. Hva kommer i stedet? Enhver kan bedømme samfunnets tilstand, om man ikke holder for øynene. Man forsøker å fikse på enkelte ting med holdningskampanjer, men midlene blir svake når tro og samvittighet forsvinner, når folk ikke lenger vil svare for sin Gud.

Kristendom og religion kan aldri behandles nøytralt. Nøytralitetsforsøk blir i praksis påvirkning til likegyldighet og relativisme. Stoffet er nemlig i seg selv religiøst utfordrende, forkynnende. Derfor burde vi fortsatt ha et kristendomsfag hvor dette tas på alvor, med fullt fritak for ikke-kristne, som kan ha alternativ opplæring. Dette har de f.eks. i Finland fortsatt, og det er ikke imot menneskerettighetsdommen fra Strasbourg.

I friskolene kan vi heldigvis fortsatt ha et forkynnende kristendomsfag, samtidig som vi respekterer retten til å tro annerledes. Det er egentlig ikke annet enn å ta konsekvensen av hva kristendom faktisk er. Et folks forhold til religion burde ikke være så anspent og fryktsomt at man ikke kan ta religionens vesen på alvor. Misbruk av religionen til fanatisme skal vi frykte og sky, og det er ikke likegyldig hva vi tror. Men vi skulle få lov til å tro på Herren helt og fullt, hvilket ikke står i motsetning til ekte toleranse. Kjølig, distansert orientering om religioner oppdrar verken til tro eller toleranse, ei heller til en våken samvittighet.