KRL blir til RLE - nok et trappetrinn ned
Først vil jeg gi honnør til de som reagerer nå når regjeringen foreslår å redusere kristendommen i skolens undervisning. KRL-faget skal erstattes med RLE – religion, livssyn og etikk, og da forsvinner ordet kristendom, andelen kristendom blir mindre, faget har ikke lenger formål som går på identitetsskaping, og de metodiske anvisninger er svakere. Ulike religioner og livssyn sidestilles. Det bør reageres når regjeringen raserer kristendommen i skole og samfunn, hvorav RLE bare er ett av flere tiltak i så måte.
Men hvorfor reagere først nå? RLE er bare et lite trappetrinn ned, i en rekke trinn nedover, hvor kristendommen er blitt svekket litt etter litt over lang tid, med støtte fra de fleste stortingspolitikere. Mange vil gjerne vektlegge kristendommen, men da tales det ofte om kulturarv og historiske røtter, kanskje også litt moral. Men kristendom er først og fremst tro, dyrkelse av den treenige Gud. Blir kristendommen redusert til kultur og historisk kunnskap, da svekkes hele grunnlaget og kristentroen glir bort, færre og færre har en kristen overbevisning som betyr noe for tro, samvittighet og liv.
Kristendomskunnskap var selve hovedfaget i allmueskolen i gammel tid. Så ble faget svekket etter hvert, med synkende timetall og løsere forankring til kirken. Men det var fortsatt et trosfag i skolens normalplan av 1939, hvor det het i rettledningen: ”Læraren må alltid koma i hug at det borna lærer i kristendomskunnskap skal vera grunnlag for trua og rettleiing for livet deira.” Likevel skulle man være tolerant: ”Læraren må vera merksam på at dei ulike heimane som elevane kjem frå, har ulikt syn i dei spørsmåla som ein har føre seg i kristendomsopplæringa. Han må difor omhugsamt akta seg for alt som kan verka som sårande åtak på andre si meining, og læra elevane at ein må syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv.”
Faget kunne da, i en mer pluralistisk tid, i mindre grad vektlegges som en del av kirkens dåpsundervisning, selv om det formelt ble regnet som dette, helt til det ble satt punktum for det da Lov om grunnskolen kom i 1969.
Slik har det gått trinn for trinn: Færre timer i faget, mer åpenhet for andre religioner, mindre vekt på trosopplæring. Med KRL-faget i 1997 kommer presiseringen: Faget skal ikke være forkynnende, ikke opplæring til en bestemt tro.
Så på tross av at rundt 90 % av landets folk hører til en kristen kirke, så forsvinner kristendommen fra skolen. Et tegn på at samfunnet i stor grad er avkristnet. Hva kommer i stedet? Enhver kan bedømme samfunnets tilstand, om man ikke holder for øynene. Man forsøker å fikse på enkelte ting med holdningskampanjer, men midlene blir svake når tro og samvittighet forsvinner, når folk ikke lenger vil svare for sin Gud.
Kristendom og religion kan aldri behandles nøytralt. Nøytralitetsforsøk blir i praksis påvirkning til likegyldighet og relativisme. Stoffet er nemlig i seg selv religiøst utfordrende, forkynnende. Derfor burde vi fortsatt ha et kristendomsfag hvor dette tas på alvor, med fullt fritak for ikke-kristne, som kan ha alternativ opplæring. Dette har de f.eks. i Finland fortsatt, og det er ikke imot menneskerettighetsdommen fra Strasbourg.
I friskolene kan vi heldigvis fortsatt ha et forkynnende kristendomsfag, samtidig som vi respekterer retten til å tro annerledes. Det er egentlig ikke annet enn å ta konsekvensen av hva kristendom faktisk er. Et folks forhold til religion burde ikke være så anspent og fryktsomt at man ikke kan ta religionens vesen på alvor. Misbruk av religionen til fanatisme skal vi frykte og sky, og det er ikke likegyldig hva vi tror. Men vi skulle få lov til å tro på Herren helt og fullt, hvilket ikke står i motsetning til ekte toleranse. Kjølig, distansert orientering om religioner oppdrar verken til tro eller toleranse, ei heller til en våken samvittighet.
Men hvorfor reagere først nå? RLE er bare et lite trappetrinn ned, i en rekke trinn nedover, hvor kristendommen er blitt svekket litt etter litt over lang tid, med støtte fra de fleste stortingspolitikere. Mange vil gjerne vektlegge kristendommen, men da tales det ofte om kulturarv og historiske røtter, kanskje også litt moral. Men kristendom er først og fremst tro, dyrkelse av den treenige Gud. Blir kristendommen redusert til kultur og historisk kunnskap, da svekkes hele grunnlaget og kristentroen glir bort, færre og færre har en kristen overbevisning som betyr noe for tro, samvittighet og liv.
Kristendomskunnskap var selve hovedfaget i allmueskolen i gammel tid. Så ble faget svekket etter hvert, med synkende timetall og løsere forankring til kirken. Men det var fortsatt et trosfag i skolens normalplan av 1939, hvor det het i rettledningen: ”Læraren må alltid koma i hug at det borna lærer i kristendomskunnskap skal vera grunnlag for trua og rettleiing for livet deira.” Likevel skulle man være tolerant: ”Læraren må vera merksam på at dei ulike heimane som elevane kjem frå, har ulikt syn i dei spørsmåla som ein har føre seg i kristendomsopplæringa. Han må difor omhugsamt akta seg for alt som kan verka som sårande åtak på andre si meining, og læra elevane at ein må syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv.”
Faget kunne da, i en mer pluralistisk tid, i mindre grad vektlegges som en del av kirkens dåpsundervisning, selv om det formelt ble regnet som dette, helt til det ble satt punktum for det da Lov om grunnskolen kom i 1969.
Slik har det gått trinn for trinn: Færre timer i faget, mer åpenhet for andre religioner, mindre vekt på trosopplæring. Med KRL-faget i 1997 kommer presiseringen: Faget skal ikke være forkynnende, ikke opplæring til en bestemt tro.
Så på tross av at rundt 90 % av landets folk hører til en kristen kirke, så forsvinner kristendommen fra skolen. Et tegn på at samfunnet i stor grad er avkristnet. Hva kommer i stedet? Enhver kan bedømme samfunnets tilstand, om man ikke holder for øynene. Man forsøker å fikse på enkelte ting med holdningskampanjer, men midlene blir svake når tro og samvittighet forsvinner, når folk ikke lenger vil svare for sin Gud.
Kristendom og religion kan aldri behandles nøytralt. Nøytralitetsforsøk blir i praksis påvirkning til likegyldighet og relativisme. Stoffet er nemlig i seg selv religiøst utfordrende, forkynnende. Derfor burde vi fortsatt ha et kristendomsfag hvor dette tas på alvor, med fullt fritak for ikke-kristne, som kan ha alternativ opplæring. Dette har de f.eks. i Finland fortsatt, og det er ikke imot menneskerettighetsdommen fra Strasbourg.
I friskolene kan vi heldigvis fortsatt ha et forkynnende kristendomsfag, samtidig som vi respekterer retten til å tro annerledes. Det er egentlig ikke annet enn å ta konsekvensen av hva kristendom faktisk er. Et folks forhold til religion burde ikke være så anspent og fryktsomt at man ikke kan ta religionens vesen på alvor. Misbruk av religionen til fanatisme skal vi frykte og sky, og det er ikke likegyldig hva vi tror. Men vi skulle få lov til å tro på Herren helt og fullt, hvilket ikke står i motsetning til ekte toleranse. Kjølig, distansert orientering om religioner oppdrar verken til tro eller toleranse, ei heller til en våken samvittighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar