Tro som frelser - eller egen religiøsitet?

Stivnet fariseisme. Rettroenhet for dens egen skyld. Eller superåndelig jubel i følelsesmessig trang etter herlighet og religiøs opplevelse. Menneskets forsøk på å være Gud til behag - eller få hans bistand - ved å bygge seg opp en kristendom som skal være skikkelig og noe Gud må synes om. Nei nei,- Gud kan ikke godta noe menneskeverk i det hele tatt, vår natur er så fullstendig fordervet av synden at alt vårt er makkverk og skrap som ikke holder mål for den hellige Gud, uansett religiøse og flotte følelser eller seremonier, uansett kristelig maske eller korrekte læresetninger.

Men den sønderknuste og botferdige sjels tilflukt til Kristi forsoningsverk, det er noe annet. Der ligger livet. Mennesket må dø først. Dø bort fra seg selv, min egengodhet må få seg en knekk så total - som en dødsdom over min egen religiøsitet.

Det rare er at selvlaget religiøsitet også kan ha et veldig evangelisk ansikt. Når Guds lov - Hans gode bud - bare blir som et godmodig og nærmest spøkefullt BØØ fra Gud, for å få oss til å si et lettvint ja til at vi er syndere som trenger frelse, og deretter skal en ta imot tilgivelse for Kristi skyld, uten at det virkelig har gått en til hjertet hvor alvorlig en sak dette er. En ser ikke at Gud faktisk mener alvor med lovens tale, og derved blir det verken sønderknuselse eller vilje til helliggjørelse og daglig omvendelse. Bare en teoretisk og utenpåglad kristendom som en trøster seg til, og som dermed blir et livløst menneskeverk. Evangeliet ligger da foran sjelen, men er ikke kommet inn, ikke tatt imot, for sjelens selvgodhet er fortsatt for stor. For den hånd som skal kunne ta imot, må være en angrende hånd.

Følelser og rett lære - er det uten betydning da? Nei, læren ligger i bunn - vi skal trakte etter sannhet og rett tro. En levende lære - levende vitnesbyrd om frelsen. Og hvem kan vel bli gjenfødt og leve med Herren uten følelser?? Men det er ikke våre bestrebelser i dette som i seg selv kan gi oss en fortjeneste eller en rettferdighet for Gud. Det er Gud som selv har ordnet vår rettferdighet, i Kristi stedfortredende liv og kors og død. Den som i sann tro tar imot dette, er frelst.

Jeg vil for øvrig anbefale en meget god artikkel om kors, herlighet og sunn åndelighet, skrevet av Hans Erik Nissen. Den kan du lese på en blogg som har mye solid stoff:
http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com/2008/05/mellem-kors-og-herlighed-hvad-er-sund.html

Om frelse i dåpen

Mange har tanker om dåpen som tilsvarer nedenstående utsagn:

"Når du blir en kristen, så får du samtidig den Hellige Ånd i deg, og det er derfor ikke nødvendig med dåp for å bli frelst. Dåp har ikke noe å si for frelsen, men er noe du gjør for å være lydig mot Gud og vise andre at du er en troende."

Respons:

Det er helt stikk i strid med Guds ord å si at dåp ikke har noe å si for frelsen. Det står jo så uimotsigelig klart: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16:16). Og alle som har peiling på språklig forståelse, må medgi at det her vitterlig står at det å bli døpt har noe med frelsen å gjøre! Og som det står i 1Pet 3:21 om vannet: "det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." Peter (Guds ord) knytter dåpen til frelsen og syndenes forlatelse, slik kirken deretter (også i oldkirken) hele tiden har gjort, og som Peter også sier i Apg 2:38: "Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave."

Vi ser av siste sitat at Åndens gave knyttes til dåpen. Ifølge Bibelen får vi Den Hellige Ånd ved troen, men – selv om det strider imot vår fornuft, knyttes Ånden også til dåpen, og frelsen knyttes til dåpen. Skal vi – fordi vi ikke forstår det – nekte hva Guds ord tydelig sier og vri på det etter eget forgodtbefinnende? Joda, vi ser at Ånden ble gitt før dåpen, og den ble gitt etter dåpen (Apg). Men når Ånden også knyttes til dåpen, tror vi at Ånden også kan bli gitt direkte i dåpsøyeblikket. Dersom Ånden blir gitt før dåpen, ved at et menneske kommer til troen og priser Herrens navn og gleder seg i frelsen i Jesu blod, da hører det med å gi dåpen, fordi den hører med som en del av det Gud vil gi som et pant og en bekreftelse på frelsen og Åndens gave. Vi har erfaring med at voksne (for eksempel muslimer) som ved Guds ord kommer til tro, får en særlig fred i sjelen idet de blir døpt. Derfor, da Peter så at Ånden ble gitt ved Guds ords forkynnelse også til hedningen Kornelius og hans familie, sa han: "Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?" (Apg 10:47). Det samlede skriftmateriale gir grunn til lære at dåpen hører til det Gud gir for å frelse folk og gi dem Ånden, men at troen og Ånden kan gis både før, under og etter dåpen.

Det er også ubibelsk å si at dåpen er noe "du gjør for å være lydig mot Gud". Når noen blir døpt, da er det faktisk ikke i Guds ord ansett som noe de gjør, men noe som blir gitt dem, en Guds gjerning. Selvsagt må man (voksne/bevisste mennesker) bifalle at man blir døpt, man kan også si at noen søker eller ønsker å bli døpt. Likevel, Guds ord sier aldri at noen døpte seg, men at de ble døpt, en passiv form av verbet, hvilket legger vekten på at den som døper tar imot, og Gud er den handlende giver. Dåpen er ingen lydighetshandling sett fra dåpskandidatens side, det er helt feil, for ingen steder i Bibelen blir noen befalt å døpe seg. Ingen har fått befaling om å døpe seg. Men de blir oppfordret til å la seg døpe, og kirken har befaling om å døpe, og det er noe ganske annet. La det skje med deg, det betyr at du tar imot evangeliets gave, Jesus Kristus og det han har gjort for deg, ved å tro og ta imot dåpens gave. Du finner ingen steder i Bibelen uttrykk som å "døpe seg", "døpte seg", "døp dere" eller lignende. Men du finner "lot seg døpe", "la seg døpe", "skal døpe dere", "ble døpt", "skal døpes". Dette er ikke ordgyteri, men et vitnesbyrd om Guds store nåde og velgjerning mot oss, at vi ikke skal oppfatte dåpen som et 11. bud som vi skal være lydige mot, men en gave som blir oss gitt, og som vi skal la skje – vi skal ta imot.

Derfor døper vi også spedbarn, det er en Guds gave, Guds nåde blir gitt, og barnet kan ta imot - om enn ubevisst. Ja, barn kan ta imot Guds rike! (Utdypende forsvar for barendåpen tas ikke her i denne omgang.)

Det står ingen steder i Bibelen at noen ble døpt fordi de derved ville vise andre at de var troende. Folk lot seg døpe og lot sitt husfolk (overveiende sannsynlig inkludert småbarn) døpe, for at de skulle få trygghet for frelsen, et segl og et pant på frelsen og Åndens gave. Slik taler Bibelen. Se for eksempel: "For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus." (Gal 3:27) Altså ikledd Kristi rettferdighet og dermed uten syndeskyld.

Og: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? - Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6:3-4) Vi døpes til Kristi død, vi er begravet med ham ved dåpen til døden. Vi er blitt delaktige i Kristi død og begravelse, dvs. at vårt ego, vårt syndige jeg, er død og begravet, fordi Kristus sonet vår synd og begravde den. Dette gis oss i evangeliet, som forkynnes og som gis konkret til oss i dåpen. Og vi får dette når vi tror. Vantro har ingen del i frelsen, uansett dåp.

KRL blir til RLE - nok et trappetrinn ned

Først vil jeg gi honnør til de som reagerer nå når regjeringen foreslår å redusere kristendommen i skolens undervisning. KRL-faget skal erstattes med RLE – religion, livssyn og etikk, og da forsvinner ordet kristendom, andelen kristendom blir mindre, faget har ikke lenger formål som går på identitetsskaping, og de metodiske anvisninger er svakere. Ulike religioner og livssyn sidestilles. Det bør reageres når regjeringen raserer kristendommen i skole og samfunn, hvorav RLE bare er ett av flere tiltak i så måte.

Men hvorfor reagere først nå? RLE er bare et lite trappetrinn ned, i en rekke trinn nedover, hvor kristendommen er blitt svekket litt etter litt over lang tid, med støtte fra de fleste stortingspolitikere. Mange vil gjerne vektlegge kristendommen, men da tales det ofte om kulturarv og historiske røtter, kanskje også litt moral. Men kristendom er først og fremst tro, dyrkelse av den treenige Gud. Blir kristendommen redusert til kultur og historisk kunnskap, da svekkes hele grunnlaget og kristentroen glir bort, færre og færre har en kristen overbevisning som betyr noe for tro, samvittighet og liv.

Kristendomskunnskap var selve hovedfaget i allmueskolen i gammel tid. Så ble faget svekket etter hvert, med synkende timetall og løsere forankring til kirken. Men det var fortsatt et trosfag i skolens normalplan av 1939, hvor det het i rettledningen: ”Læraren må alltid koma i hug at det borna lærer i kristendomskunnskap skal vera grunnlag for trua og rettleiing for livet deira.” Likevel skulle man være tolerant: ”Læraren må vera merksam på at dei ulike heimane som elevane kjem frå, har ulikt syn i dei spørsmåla som ein har føre seg i kristendomsopplæringa. Han må difor omhugsamt akta seg for alt som kan verka som sårande åtak på andre si meining, og læra elevane at ein må syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv.”

Faget kunne da, i en mer pluralistisk tid, i mindre grad vektlegges som en del av kirkens dåpsundervisning, selv om det formelt ble regnet som dette, helt til det ble satt punktum for det da Lov om grunnskolen kom i 1969.

Slik har det gått trinn for trinn: Færre timer i faget, mer åpenhet for andre religioner, mindre vekt på trosopplæring. Med KRL-faget i 1997 kommer presiseringen: Faget skal ikke være forkynnende, ikke opplæring til en bestemt tro.

Så på tross av at rundt 90 % av landets folk hører til en kristen kirke, så forsvinner kristendommen fra skolen. Et tegn på at samfunnet i stor grad er avkristnet. Hva kommer i stedet? Enhver kan bedømme samfunnets tilstand, om man ikke holder for øynene. Man forsøker å fikse på enkelte ting med holdningskampanjer, men midlene blir svake når tro og samvittighet forsvinner, når folk ikke lenger vil svare for sin Gud.

Kristendom og religion kan aldri behandles nøytralt. Nøytralitetsforsøk blir i praksis påvirkning til likegyldighet og relativisme. Stoffet er nemlig i seg selv religiøst utfordrende, forkynnende. Derfor burde vi fortsatt ha et kristendomsfag hvor dette tas på alvor, med fullt fritak for ikke-kristne, som kan ha alternativ opplæring. Dette har de f.eks. i Finland fortsatt, og det er ikke imot menneskerettighetsdommen fra Strasbourg.

I friskolene kan vi heldigvis fortsatt ha et forkynnende kristendomsfag, samtidig som vi respekterer retten til å tro annerledes. Det er egentlig ikke annet enn å ta konsekvensen av hva kristendom faktisk er. Et folks forhold til religion burde ikke være så anspent og fryktsomt at man ikke kan ta religionens vesen på alvor. Misbruk av religionen til fanatisme skal vi frykte og sky, og det er ikke likegyldig hva vi tror. Men vi skulle få lov til å tro på Herren helt og fullt, hvilket ikke står i motsetning til ekte toleranse. Kjølig, distansert orientering om religioner oppdrar verken til tro eller toleranse, ei heller til en våken samvittighet.

Rett fokus - form og metoder

Mange kristne ledere synes å ha sluttet seg til nåtidens formrelativisme som er helt forfeilet og ubibelsk.

Man sier f.eks. at musikkstil, arbeidsformer og metoder i det kristne arbeidet alltid opp gjennom tidene er blitt forandret og utviklet. Dette fører ofte til at kristent barne- og ungdomsarbeid nærmest blir helt fristilt når det gjelder form og metoder. Det henger sammen med at man mener budskapet kan være uforandret uavhengig av form. Man sier f.eks. at dersom vi holder oss til Guds ord og er tro mot det, kan vi ellers nesten gjøre hva vi vil når det gjelder form og metode. I den grad man i hele tatt vurderer formene og metodene, er det ut fra de umiddelbare, subjektive virkningene en kan se, f.eks. om mange kommer til møtet, om noen blir grepet av budskapet og lignende.

Å fristille seg i forhold til former og metoder såfremt de bare ”fungerer” er et farlig prinsipp, for det fører ofte i praksis til åpenhet for alskens populære og verdslige former. Og hvordan vurderer man om noe fungerer? Man fokuser i dag ofte på hva som trekker folk, og man gleder seg over de ytre tegn på begeistring og interesse. Men hva Guds Ånd virkelig får utrette i sjelene, det er en annen sak. Når formene ikke stemmer med innholdet, blir budskapet forkludret. Det handler om hvordan vi formidler Guds hellighet og miskunn. Og det er ingen fri sak, selv om en del av formene nok kan variere og skifte noe bl.a. som følge av teknisk og musikalsk utvikling.

Jeg vil hevde 3 forhold jeg tror er nødvendige å ta i akt (rett fokus):

1. Former og metoder er ikke nøytrale, men formidler budskap

Former og metoder – inkl. musikkstiler – formidler budskap i seg selv. Alle som studerer musikk vet at musikken bringer budskap, med følelser, stemninger og holdninger. Davids harpespill fikk den onde ånd til å vike fra Saul, noe som viser det også ligger en viss åndsmakt i musikk (1. Sam 16). Og hvem vet ikke at kroppsspråket formidler budskap? Et verbalt utsagn som kombineres med helt motsatt budskap i kroppsspråket, blir til et uklart budskap. Kanskje en prest i klovnedrakt vil trekke folk, men hvordan blir budskapet hans påvirket i en slik setting?

Noen vil innvende: Dagens unge oppfatter stilarter og former på en helt annen måte nå, så vi må kommunisere med dem på et språk de forstår, og ikke kanonisere den eldre generasjons subjektive smak og oppfattelse, for slikt varierer med vaner og tradisjoner…

Det er sant at vanen påvirker vår smak og oppfattelse av former, så her skal vi være våkne. Men det er også mye som tyder på at mange sider ved oppfattelsen av formidlingsformer er temmelig allmenne. Vi ser at menneskers uttrykksmåter i stemmebruk og kroppsspråk samstemmer i stor grad, for eksempel når sorg, glede, frykt eller sinne uttrykkes, uansett sted og kultur. Det viser at formene har noe allmennmenneskelig ved seg. Dette har også en sammenheng med oppfatning av musikk - ut fra hvordan musikken er laget. Komponister som lager filmmusikk utnytter dette i høy grad. De vet hva slags musikalske virkemidler som skaper eller forsterker bestemte stemninger og følelser, så som spenning, uhygge, lengsel, truende fare, sensualitet osv. Så det å tenke at musikken i seg selv er nøytral lyd er temmelig meningsløst.

2. Det har vært og skal alltid være forskjell mellom kristne og verdslige former

Kirkens kultur og verdens kultur (inkl. musikkstiler) har alltid vært forskjellig. Verden ligger i det onde, verden avskyr sann tro og gudsfrykt, og den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. Kirken henter nok impulser og ideer fra ikke-kristen kultur også, men dette skal ikke skje ukritisk. Dessuten har påvirkningen også gått motsatt vei, slik at mange kulturer er blitt preget av kristne verdier. Dessverre har kirken også blitt negativt påvirket, og særlig i de siste 30-40 år.

Nå er det stadig mindre av kristelighet i vår kultur. Eksempelvis er eggende rytmer og opprørske musikkformer fra vestens popkultur og hedensk påvirkning ikke nøytrale fenomener som passer i kristne sammenhenger.

3. Guds ord gir veiledning også angående former og metoder

Guds ord har mangt å si om hvordan vi skal oppbygge hverandre og møte ikke-kristne. Så selv om Bibelen ikke gir detaljerte anvisninger for skikker, sjangrer og møteformer, så kan vi likevel ikke lettvint bare anse dette som en helt fri sak! Arbeidsformene og stilartene må stemme overens med det innhold som skal formidles. Modne kristne bør kunne finne ut av formenes budskap i forhold til de følelser, stemninger, holdninger og egenskaper Guds Ånd vil fremme.
Bibelen lærer hva som er kjødelig og åndelig, om respekt for det hellige, om orden og sømmelighet, at vi ikke skal skikke oss lik denne verden m.m. Og kristen kjærlighet, vennlig innbydelse og forkynnelse er bibelske hovedprinsipper for evangelisering. Guds Ånds ”metoder” og ”møtepunkter”.

Ingen "aliens" å finne

Mange tror det kan finnes intelligente vesener ute i verdensrommet et sted. Og det letes nærmest hysterisk etter tegn på ”aliens”. Enorme pengesummer brukes for å utforske planeter, lytte etter radiosignaler fra rommet som kunne ligne på intelligente signaler, ja, til og med sende musikk og andre budskap via radiosignaler ut i verdensrommet i håp om at det skal bli plukket opp av noen ”aliens”. Uten resultater.

Og så har vi UFO-hysteriet – eller UFO-religionen kunne man si. Det meste er oppspinn eller fantasi, noe viser seg å være luftballonger, meteorer, satellitter, kulelyn, lysfenomener eller lignende. Mens noe synes å være vanskelig å forklare. Men ingen klare bevis på ”aliens” er lagt frem (skjønt mange tilhengere har sine historier – og hvem vet om noen av dem har vært utsatt for onde ånder).

Store oppslag i aviser når forskere mener å ha funnet noe som ligner på liv på Mars, eller tegn på at det er is der oppe. Og bøker og filmer som handler om ”aliens” er det fullt av.

Hvorfor? Hva er hensikten?

Noe er kanskje ren, vitenskapelig nysgjerrighet. I tillegg er jo tanken spennende og eventyrlig. Men de svære oppslag og den sterke trangen etter å finne utenomjordisk liv kan kanskje skyldes at man så gjerne ønsker en bekreftelse på at livet er blitt til på en annen måte enn slik Bibelen forteller. Hvis livet har utviklet seg ved tilfeldigheter og naturlig utvalg på jorden, uten noen spesiell skapelse av en allmektig Gud, hvorfor skulle det da ikke finnes liv også andre steder i verdensrommet? Man tenker: Hvorfor skulle vel vår planet være så spesiell midt i den fryktelig store mengden stjerner og galakser som fins? Jo sterkere evolusjonstro noen har, desto sterkere er troen på ”aliens”! Legg merke til det!

I Bibelen finnes det ingen beskrivelse av andre verdener med intelligente vesener utenom Jorden. Og Bibelen forteller at Gud skapte menneskene og alt liv, og alle dyr etter sin art. Menneskene syndet, men kan frelses ved troen på Guds Sønn som kom til jorden og sonet synden. En dag skal hele verden ødelegges, på grunn av synden, og Gud skal skape en ny himmel og en ny jord for de frelste.

Skulle det være aktuelt for oss å få møte noen ”aliens” som eventuelt skulle finnes et sted, da skulle vi tro at Gud ville latt oss vite litt om det. Men Bibelen sier intet om slikt.

Jesus døde en gang for alle, sier Bibelen. Det var for menneskenes skyld. Hvis det skulle finnes syndige ”aliens” andre steder i verdensrommet, hvordan skulle de bli frelst? Og hvis disse ”aliens” aldri falt i synd, men er syndfrie og gode, hvorfor skulle deres verden bli ødelagt på grunn av jordboernes synd?

Fra et bibelsk ståsted virker det derfor lite sannsynlig at det finnes intelligente vesener andre steder.

Fra et vitenskapelig ståsted er det også lite sannsynlig at vi noen gang kan få kontakt med intelligent liv fra verdensrommet. Svært mye må være på plass for at liv – slik vi kjenner det – skal kunne finnes. Temperatur, vann, oksygen, organiske stoffer osv osv. Ingen planeter med slike forhold er oppdaget. Dessuten vil det være umulig å reise til stjernene – det er rett og slett altfor langt. Nå ser vi bort fra ville fantasier om helt andre livsformer som ikke trenger vann og oksygen, eller fantasier om forflytning over enorme avstander ved hjelp av ”teleportering” (selv om noen selvsagt mener vitenskapen har tatt første steg i retning av å få det til).

Det virker i grunnen helt håpløst at så mange vender blikket ut i det enorme, livløse verdensrommet for å søke etter liv og ”sannheter” der. Verdensrommet er vakkert og fascinerende, ja. Men tomt for intelligent, fysisk liv. (Imidlertid er det ånder i himmelrommet – gode og onde). Om det skulle finnes noen isklumper, noen bakterier eller lignende, så var det ikke så rart, da verden ble til ”ut av vann og gjennom vann” (2. Pet 3:5).

Så hvor skal vi vende blikket for å finne meningen med livet? Finne forklaringen på hvorfor vi er her på jorden? Jo, vi har sannheten her nede på jorden, det er ikke nødvendig å speide dumt ut i tomrommet. Sannheten er gitt oss av Gud, åpenbart i Guds ord, den Hellige Skrift. Mange tror det ikke. Men sannhet kan aldri skiftes ut. Det som var sant i går, er sant i dag og til alle tider. Livets opphav er Gud, og han har ikke latt oss være uvitende om dette. Så allmektig og god er Herren, at han har gitt oss klar nok beskjed om Ham, om oss, om vårt opphav og om vår fremtid. Så la oss lete der det er noe å finne!

Mer å lese om dette på disse nettstedene:
http://www.answersingenesis.org/home/area/faq/alien.asp
http://www.creationontheweb.com/content/view/2995/