Bedømmelse av adventistenes lære om fortapelsen

”Anonym”/”søker” har i en kommentar til artikkelen "Læren om den evige fortapelse" et ærlig anliggende og en utfordring om å ta en gjennomgang av adventistenes lære om evig fortapelse. Dermed denne artikkel:

Adventistene tror at mennesker som ikke blir frelst, får den skjebne at de blir tilintetgjort, dommen innebærer at de opphører å eksistere. De tror ikke på noen evig pine, men at den evige ild Bibelen taler om er en ild som straks tilintetgjør de ufrelste sjeler, og at den er evig betyr for dem at den ikke blir omgjort, straffen blir ikke reversert. Den er endelig. De lærer at det bare er de frelste mennesker som får i gave å eksistere i all evighet. For fra skapelsen av er ikke menneskets sjel udødelig, det er bare de frelste som får udødeligheten i gave.

Men leser vi Bibelen i sammenheng uten å la våre ønsker fordunkle vår tolkning, vil vi måtte innse at det ikke er dekning for adventistenes lære. Vi kan f.eks. lese i Matt. 25:46: ”og disse skal gå bort til evig pine”. Det gir ingen mening å si at dette er noe som straks opphører ved at sjelen blir tilintetgjort. Hvis dette evige betyr at det ikke blir omgjort, ja, så er det vel slik at straffen pågår og ikke blir omgjort.

Det står i Matt 25:11 at de fortapte går til ”den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler”, og vi kan lese i Åp 20:10 hva denne ilden innebærer, nemlig at ”de skal pines dag og natt i all evighet”.

I lignelsen om talentene sammenlignes fortapelsen med ”mørket utenfor”, og der ”skal de gråte og skjære tenner” (Matt 25:30). Der en vond eksistens borte fra Gud.

Adventistene bruker bibelsteder som Salme 115:17 og Pred. 9:5 som grunn for å hevde at sjelen ikke er udødelig, men opphører å eksistere i døden for de fortapte mennesker. Men dette er nærsynt bibellesning. I de nevnte bibelvers er perspektivet forholdet mellom livet på jorden og det å fare ut av dette livet, de døde følger ikke lenger med på hva som skjer her i livet, og de lever ikke her for å prise Herren på jorden. Det er snakk om hva man bør foreta seg mens man lever, og i Predikeren har vi et nærmest deprimert blikk på livets tomhet, slik det framstår for en som betrakter det uten evighetens perspektiv. Livet er tomt uten Gud, så visdommen ligger i å se at livet må ses i lys av evigheten og Guds dom, slik Predikeren avslutter: ”Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.” (Pred 12:13-14)

At døden innebærer en atskillelse av sjelen og ånden fra kroppen ser vi tydelig av Paulus’ ord:
”Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet.” (Fil 1:23-24)

Og i 2. Kor 5:8 snakker Paulus om å være ”borte fra legemet og hjemme hos Herren”.

Legemlig oppstandelse skal skje på den siste dag, og da skal både de frelste og de ufrelste oppstå, noe som tydelig sies i Dan 12:2, Joh 5:29 og Apg 24:15. La oss sitere et av stedene:
”Og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse både av rettferdige og urettferdige.” (Apg 24:15)

Bibelen taler altså om at sjelen eksisterer videre etter kroppens død, om en kroppslig oppstandelse for både rettferdige og urettferdige, og om en evig pine for de fortapte, mens de frelste får evig glede. Det er heller ikke noen holdepunkter i Bibelen for å kunne hevde at det evige en gang skal opphøre, verken det gode liv i Guds herlighet eller den vonde fortapelsen. Om dette oppleves urettferdig og ukjærlig, så skal man huske hva jeg har skrevet om fortapelse etter fortjeneste i artikkelen om den evige fortapelse, at det altså er grader i fortapelsen alt etter gjerninger og mulighet. Så får vi overlate de skjulte detaljer til Gud. Han er rettferdig.

En kristen skal forholde seg til hva Gud har åpenbart i sitt ord, lest i sammenheng. Dessverre er kristenheten oppsplittet fordi vi tolker Bibelen ulikt, fordi vi har en ufullkommen innsikt og fordunkles så ofte av vårt syndige og kjødelige sinn. Ingen har alt klart for seg, men vi kan vokse i sannhets erkjennelse ved Guds Hellige Ånd, når vi er villige til det og ikke lar fordommer, menneskefrykt, tradisjoner, tidsånd eller egen kjødelig fornuft hemme oss i å søke sannheten i ydmykhet og bønn.

”Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen.” (2Pet 3:18)

Er barnedåpen bibelsk og bevitnet i oldkirken?

Når det gjelder de første kristne, dvs. oldkirken:

Det fantes ikke et baptistisk dåpssyn i den tiden:
1. Det var vanlig med barnedåp. Omkring år 200 e.Kr. er det skrifter som beskriver kirkens praksis med barnedåp, bl.a. skriver Tertullian og Origenes at barnedåp var en utbredt praksis. Ireneus, født ca 140 e.Kr., som var disippel av Polykarp, som igjen var disippel av apostelen Johannes, skriver: "Kristus kom for å frelse alle gjennom seg selv, alle sier jeg, som gjennom ham blir gjenfødt til Gud, spedbarn, små barn, barn, ungdommer og eldre - - dåpen er gjenfødelse til Gud." I Hippolyts kirkeordning gitt omkring år 200 e.Kr. heter det: "Døp først de små barn. De som kan tale for seg skal svare for seg selv, de som ikke kan tale, skal foreldrene eller en annen som hører familien til svare for." Augustin (300-tallet) sier om dåpen: "Kirkens skikk å døpe de små, skal ikke foraktes eller på noen måte anses for overflødig, eller bli trodd om at den ikke er apostolisk." Han sier også at barnedåpen "uten tvil grunner seg på Herrens og apostlenes overlevering".
2. Det var noen i oldkirken som ville at småbarn ikke skulle døpes, men grunnen deres var at dåpen burde utsettes fordi den da kunne rense bort mer av de syndene man hadde begått i ungdommen. Dette var en feil tenkning, men likevel helt annerledes enn slik baptister og pinsevenner m.m. i dag tenker, for de tror ikke at dåpen renser fra synd, eller er nødvendig for frelse, men at den er en bekjennelseshandling. Det er verken bibelsk eller i tråd med oldkirkens praksis og tenkning.


Å forkaste barnedåpen er en form for fornuftstro/rasjonalisme. Man forstår ikke hvorfor små barn skal trenge dåpen, de små forstår jo ikke noe av det, og kan ikke selv ta stilling til saken. Så i stedet foretar man barnevelsignelse. Men... forstår barnet barnevelsignelsen da??? Hvis man holder seg til Bibelen, blir det klart at barn også er regnet med blant dem som skal motta dåpen som et nødvendig nådemiddel. De har arvesynd (Salme 51:7; Joh. 3:6; Rom 3:23), det kommer ingen ren fra en uren (Job 14:4), og Gud har innsatt dåpen som et nødvendig nådemiddel (Mark 16:16). Spedbarna er ikke lovet noen automatisk frelse i kraft av at de er barn. De første kristne var vant med at barna hadde del i Guds pakt, og i den gamle pakt fikk guttebarn paktstegnet (omskjærelsen) når de var 8 dager, så hvorfor skulle ikke barn være med? Barn har en ubevisst tillit, og kan ha også dette til Gud, hvilket vises av at døperen Johannes allerede som foster hadde den Hellige Ånd. Så barn kan tro, om enn på en umiddelbar og ubevisst måte. Jesus sa: "Den som tror og blir døpt, skal blir frelst." (Mark 16:16). Det innebærer at alle mennesker, uansett alder og intelligens, skal tro og bli døpt for å bli frelst. Det er hovedregelen i Guds rike, som Gud har bundet oss til. Men pinsevenner og baptister har en lære som om de mener det står slik: "Den som tror og er frelst, skal bli døpt." Og så tenker de at man ikke kan tro før man har nådd en viss alder og en viss intelligens. Men hvor står det i Bibelen?

Famliedåp ("døpt med alle sine" - Apg. 16:33 m.fl. steder) er omtalt i Bibelen, og det er intet som tyder på at barn er utelatt. Tvert imot, det skulle være sagt tydelig hvis barn skulle utelates, da det var vanlig at barn hørte med i pakten med Gud og fikk paktstegnet, som nevnt.

Pastor i den baptistiske Grace Community Church i California, John Mc Arthur, gjør i en artikkel mot barnedåpen (se http://www.biblebb.com/files/MAC/INFBAP.HTM ) en stor sak ut av det at den kristne dåp er en dåp som følge av en aktiv og bevisst bekjennelse av troen. Det er sant når det gjelder voksne. Så var det også med Abraham i den gamle pakt, som bevisst mottok pakten og paktstegnet fra Gud. Men deretter hørte alle familiemedlemmer med. Hvorfor skulle 8 dager gamle barn omskjæres i GT??? Hvordan kunne vel de uskyldige og lite bevisste spedbarn bli med på slikt? Ja, det er fornuftens innvendinger, men Gud er over vår fornuft, og vi skal være lydige. Tro og dåp er veien til frelse, ferdig med det, så enkelt er det. Jesu klare ord. Forstår vi det? Stakkars oss om vi måtte forstå alt Gud sier.

John Mc Arthur sier at dåpen ikke er en erstatning for GTs omskjærelse. Det er på en måte sant. Den nye pakt er herligere enn den gamle, og gjelder alle, og både gutter og jenter skal motta dåpen. Men les Kol. 2:11-12, der ser vi en kobling mellom omskjærelsen og dåpen. Men det er hjertets omskjærelse om er viktigst, dvs. troen. Det vil si at intet gagner oss uten at troen kommer til (uansett alder).

John Mc Arthur (http://www.biblebb.com/files/MAC/INFBAP.HTM)mener også at barnedåpen er i strid med kirkens vesen, fordi han mener at alle de millioner barnedøpte f.eks. i den katolske kirke ikke har en sann erkjennelse og tro til Gud. Men dette er en total kortslutning. Man kan jo si det om alle hyklere, uansett hvordan de er blitt med i en kristen menighet. Også voksendøpte kan være hyklere, som ikke har er sann tro på Gud. Og i den gamle pakt da omskjærelsen fant sted, var det naturligvis også mange som vokste opp og tok avstand fra Gud. Barnedåpen blir dessuten ikke i seg selv gal og ubibelsk selv om den ikke praktiseres rett og følges opp med en god opplæring, hvilket den skal. Det er som å si at politivesenet er en helt uriktig og dårlig samfunnsinstitusjon - bare fordi en del politifolk misbruker sin stilling og utfører politiarbeidet dårlig. Dåp og opplæring hører sammen, og der svikter mange kirkesamfunn som praktiserer barnedåp. Så jeg er uenig i at statskirken driver på og døper barn av foreldre som lever i samboerskap og som ikke mener noe som helst med dåpen. Samboere og andre gudsfornektere skulle ikke vært medlemmer i statskirken en gang, de burde vært utstøtt. I det hele tatt er statskirken blitt et svært utvannet og dårlig religionsvesen i statens hånd, hvor stadig mer ubibelsk blir godtatt, synder som Bibelen kaller styggedom blir godtatt, så... oppriktig, bibeltro kristne burde melde seg ut av statskirken snarest!!! Den katolske kirke er infisert av avguderi (helgendyrkelse) og gjerningshellighet, og er derfor en fallen kirke i all hovedsak. Men at barnedåp derfor i seg selv er ubibelsk, stemmer ikke. Barnedåp og opplæring hører sammen. Les Matt. 28:19-20.

John Mc Arthur mener at barnedåp er imot evangeliet. Det er trist å lese hva han skriver der. Det er jo tvert imot. Evangeliet er en gave, det er ikke noe som krever en bestemt grad av bevissthet, intelligens eller menneskelig anstrengelse. Det er Gud som kommer og gir, og vi tar imot så sant vi ikke står imot Hans gave. De små tar imot, såvidt vi vet. Slik som i den Gamle pakt. Gud er i går og i dag, ja til evig tid, den samme. Gud har ikke en frelsesvei for intelligente, og en annen vei for småbarn og tilbakestående folk. Hvor står det skrevet at Gud frelser barn og tilbakestående på en annen måte? Hvorfor skulle Gud gi noen en fribillett til himmelen uten tro og dåp? Det står ingen steder. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. - - Legg også merke til at Bibelen taler om å "bli døpt", mens en del pinsevenner sier at de "døpte seg". Men ingen kan "døpe seg", for det er noe Gud gjør med oss, vi døper oss ikke, men vi blir døpt, og det er noe ganske annet!!!

Så kan noen innvende: Fordømmes da små barn som dør før de har blitt døpt? Da må vi igjen holde oss til Bibelen: Gud har sagt til oss: Tro og dåp. Men hva er det som fordømmer: Jo, det er vantro. "Den som ikke tror, skal bli fordømt" (Mark 16:16). Det betyr at det er vantro som fordømmer. Så hvis et spedbarn ikke rekker å bli døpt, så fordømmer vi det ikke, for vi kan ikke si at det ikke trodde på Gud. Vi kan på den annen side ikke si at alle barn blir frelst, for det står ingen steder i Bibelen. Det er et spørsmål vi skal overlate til Gud. Pinsevenner og baptister har en tendens til å si at alle barn er frelst. Det er den menneskelige fornuft som sier dette, for Bibelen sier det ikke. Ikke et eneste sted. Derfor: Vi holder oss til Bibelen, også når vi ikke forstår det.

Alt i alt: Barnedåp er i tråd med Bibelens lære om dåpen, om frelsen, om arvesynd, den er praktisert som familiedåp - bevitnet i Bibelen, og den er bevitnet som normal praksis i den første kristne kirke.

Angående neddykking kontra overøsing: Begge deler er sannsynligvis blitt benyttet. Hvor var de tre tusen menneskene som ble døpt på pinsedagen (Apg. kap. 2)? De var i Jerusalem. Var det en elv eller et stort basseng der? Nei, ingen elv, og neppe noe stort basseng. Sannsynligvis har de brukt overøsing. Selv om neddykking er et bedre bilde på dåpens betydning, så er overøsing også et godt bilde, og Bibelen befaler ikke noen bestemt form eller en viss mengde vann. En veiledning ang. kirkeskikker og ritualer fra oldkirken, fra år 120 e.Kr., som kalles for "De tolv apostlers lære", sier at dåp kan skje ved overøsing der det ikke er nok vann. Luther mente at neddykkelse var et bedre tegn og en bedre form, men anså det ikke som avgjørende for gyldigheten av dåpen. Det viktigste er Guds ord som er lagt til dåpen, nemlig dåpsløftet og Den treenige Guds navn.

Når dette er sagt, så betyr det ikke at vi uten videre fordømmer alle andre som mener annerledes om dåpen. Hvis vi måtte trenge å ha rett i alt for å bli frelst, ville ingen bli frelst. Det viktigste er at vi tror at Jesus har sonet våre synder på korset, at Jesus er Gud og Guds Sønn, og at vi ønsker å følge Guds bud og formaninger i tråd med Guds ord. Så vil vi bli tilgitt våre feil og mangler i tro, lære og liv. Men Jesu etterfølgelse betyr også at vi gleder oss ved sannhet (jf. 1. Kor. 13:6) og skal vokse i kunnskap og bedømmelse av rett og galt. For det som er uriktig, er ofte også usunt, i større eller mindre grad, mens det som er rett ifølge Guds ord, er sunt og godt for troen. Det er mange grøfter å gå i, men Herren er nådig, så han tilgir oss - så lenge vi har en sann tro - våre feil og svakheter, og samtidig leder oss til større innsikt ved Den Hellige Ånd.

"Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag" (Fil 1:9-10).

(Mer kan sies om dåpen, hva den gir og hva den er, denne teksten konsentrer seg først og fremst om barnedåp.)

Læren om den evige fortapelse

Mange skyr tanken om helvetet. Det er forståelig. For det er ubehagelig. Men siden det er så ubehagelig, blir det lett slik at læren om den evige fortapelse forties, forvrenges, fornektes eller forenkles. Dermed er det mange som har ufullstendig eller feil oppfatning av dette.

Ja, noen tar avstand fra kristendommen på grunn av at de enten har en feil oppfatning av helvetet, eller fordi de ikke vil godta Guds ord og sannheten om dette. Så skjedde f.eks. med Charles Darwin (1809-1882). Han skrev sent i sitt liv følgende: ”I can indeed hardly see how anyone ought to wish Christianity to be true; for if so the plain language of the text seems to show that the men who do not believe, and this would include my father, brother and almost all my best friends, will be everlasting punished. And this is a damnable doctrine.” Mange har nok tenkt på samme måte.

Forties
Når budskapet om fortapelsen forties, da blir alvoret borte. Det er alvorlig at evig fortapelse er alternativet til frelse ved troen på Jesus. Er dette sant og viktig, da er det virkelig om å gjøre å vitne om evangeliet, drive misjon, og være ivrige og tro i forkynnelsen.

Men mange forkynnere har mer menneskefrykt enn Gudsfrykt, og unngår å nevne fortapelsens alvor, eller man siterer så vidt et bibelsted om det, men sier ellers lite om det.
Når noe forties, blir det også lett oppfattet som lite viktig. Og da kan man lett tenke at det ikke er noen stor sjanse at folk går fortapt, og frelsesspørsmålet blir dermed også mindre viktig. Frelsen blir kanskje først og fremst å få løst ulike slags problemer her på jorden, mens evighetsalvoret blir tonet ned.

Forvrenges
Forvrengninger er det mange slags av. Noen mener at den evige straffelidelse tar slutt etter en tid. Ja, det er jo en rimelig tanke? Men er det dekning for det i Bibelen? Nei. Men ordet ”evig” kan bety en veldig lang tid, ikke nødvendigvis uendelighet, sier noen. Ja, men når det er tale om fortapelsen, så er det intet som gir åpning for at den fortapte tilstand skal endres, selv om vi skulle ønske det. Og når det evige liv er for alltid, hvordan skulle vi da kunne tolke ”evig ild” og ”evig pine” til å være tidsbegrenset?

Andre sier at fortapelsen er det samme som utslettelse, at de som går fortapt, brenner opp eller opphører å eksistere, uten noen videre lidelse deretter. Men Bibelen sier: ”Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.” (Luk 13:28) Jf. Matt 13:42. I Matt 25:41 sier Jesus til de som går fortapt: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.” Dette er ikke en ild som utsletter, men som gir lidelse. For slik står det om dette i Åp 20:10: ”Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.”

Atter andre tror på sjelevandring, at menneskets sjel en tid etter døden vandrer inn i et nytt menneske som blir født som spedbarn, og slik kan menneskets sjel gjennomgå flere jordeliv, med noen tidsmellomrom, for derved å lære og utvikle seg underveis. Helvetet blir i et slikt syn bare en kortere eller lengre tids lidelse for et menneske som har vært ond, før det igjen fødes inn i verden igjen og få en ny sjanse. Alle kommer da til slutt til himmelen. Men hvor står det i Bibelen? Heb 9:27 sier at det er ”menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.” Man skal ikke dø flere ganger. Og i dommen er det to utganger, frelse eller fortapelse. Fortapelsen er evig: ”Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet” (2Tess 1:9).

En annen måte å forvrenge læren om helvetet på er å gå i motsatt grøft, nemlig å utmale helvetets pine med middelalderens forestillinger om fryktelig tortur og skrekk, kanskje også at djevelen – eller demonene – driver og piner folk med slag og stikk og glødende jernstenger. Selv om det er klart at Bibelen taler om straff og ild og pine, så er det ikke dermed så ganske klart at ordet ”ild” skal forstås bokstavelig som tortur i flammer. Og djevelen og hans onde ånder skal ikke få gleden av å pine noen, nei, de skal selv pines i helvetet – ildsjøen fra dommens dag og til evig tid. Helvetet vil være vondt, men er det en uendelig og enormt fryktinngytende tortur for alle fortapte? En skal ikke pøse på med de frykteligste torturskildringer bare for at det skal høres mest mulig fælt ut, men samtidig ikke underslå at det er pinefullt å gå fortapt.

Fornektes
Noen nekter rett og slett for at det finnes noen fortapelse i det hele tatt. Det er forståelig nok at gudsfornektere sier slik. Men det finnes kristne og kristne teologer som sier det. ”Gud er ikke så ond at han kaster noen i en evig pine, nei, Gud er kjærlighet” har jeg selv hørt en teologiprofessor si. Da er det åpenbart at man har laget seg sin egen, private religion, uten hensyn til hva Guds ord sier. Det er ikke kristendom, det er menneskelagd avgudsdyrkelse.
Uten fortapelsen, blir frelsen meningsløs. Hvis alle uansett kommer til Guds gode himmel, hva er da poenget med Bibelens budskap i det hele tatt? Dessverre er det mange som ikke tror at Bibelen er Guds fullkomne ord, dermed lager de sin tro etter egne tanker og lyster. Det er virkelig tragisk. Nei, det må slås fast at sann kristendom er avhengig av at man stoler på at hele Bibelen er Guds ord. Gud er så glad i oss – og så allmektig – at han har gitt oss noe vi kan stole på, hans åpenbarte og hellige Ord.

Forenkles
Læren om helvetet forenkles ofte, ikke sjelden blant kristne som ellers vil være bibeltro. Man sier tydelig og klart ifra om helvetets gru i evighet, som motsetning til himmelens evige glede. Noen sier til sine barn at de som ikke kommer til himmelen, de kommer til ”djevelen” i helvetet, noe som da gir feil forestillinger, for da tror man at djevelen piner folk i helvetet.
At de vantro kommer til helvetet, den evige død, er jo riktig nok. Men forklares ikke dette nærmere, kan det føre til at folk helt forkaster læren om helvetet, fordi det høres så urettferdig ut. At et menneske et sted hvor evangeliet aldri er forkynt kommer til en like fæl pine i evighet som en grusom forbryter som har vært en kristen, det virker så urimelig at mange begynner å tvile, ja, noen kan komme til å tvile på Bibelen og den kristne lære i sin helhet på grunn av slike tanker. Det trengs nærmere veiledning.

Fortapelse etter fortjeneste
Det som da er viktig å slå fast, er at Guds ord lærer at det er grader i helvetes pine. Alle fortapte skal ikke gjennomgå samme grad av pinsler i evigheten. De fortapte vil oppleve det smertefullt og mørkt, men fortapelsen skjer etter fortjeneste, det er en større eller mindre forskjell i pinen. Hvor mye og hvordan, har Gud ikke åpenbart.

Ethvert menneske fortjener å gå fortapt, men Guds barn blir frelst av nåde for Kristi skyld. Synden ligger i menneskets natur, den blir ingen kvitt. Og det er i seg selv fordømmelig. Men i tillegg har vi to forhold Gud dømmer de fortapte etter: Gjerninger og mulighet. Det ser vi ut fra følgende bibelsteder:

”Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” (Rom 4:4-5). – Dette viser den prinsipielle forskjellen mellom loven og evangeliet: fortjeneste og nåde. De som går fortapt, dømmes derfor etter loven – særlig de som har kjent Gud lov, og de får etter fortjeneste, etter sine gjerninger. De som blir frelst, frikjennes og tilgis etter evangeliet, fordi de får det som Jesus har fortjent ved sin stedfortredende død og oppstandelse. De frelste får også igjen ”etter sine gjerninger”, men da fordi dere tjeneste for Herren en bekreftelse på deres levende og virksomme tro, der Gud har virket i dem å tjene Ham. (Se Matt 16:27 og Rom 2:5-8)

”Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.” (Luk 12:47-48) Her sier Herren tydelig at det blir en forskjell i straffen, alt etter hva man hadde av kjennskap. Jo nærmere et menneske har vært i forhold til Guds ord og Jesu kraftige gjerninger, jo større ansvar og desto større dom.

Innbyggerne i Sodoma (Jf. 1. Mosebok) var svært ugudelige. Men de skal etter Jesu egne ord få en mildere straff i fortapelsen enn dem som så Jesu kraftige gjerninger: ”Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag.” (Matt 11:23-24)

Disse ordene av Herren skal vi ta på alvor. Fortapelsen er smertefull og evig straff, borte fra Gud. Men en frafallen kristen som blir en grusom torturist får det verre enn en gjennomsnittlig og menneskelig sett grei hedning. Det er rettferdig, og det er etter fortjeneste.

Hvordan detaljene i dette skal bli, vet vi ikke så mye om. Vi skal ikke spekulere i hvordan det går med f.eks. barn som dør langt borte fra kristen virksomhet. Guds dommer er rettferdige, og Han vet alt, og det er selvsagt så enormt mye mer enn vi vet og aner. Gud vet hva som vil skje, hva som kan skje, og hva som kunne skjedd. Men det Gud ikke har åpenbart, får vi i ydmykhet la ligge. Vi har fått Herrens ord, og vi har fått Hans misjonsbefaling. Derfor skal vi gå ut og forkynne evangeliet for alle, av nød for sjelenes frelse. Det er evighetsalvoret. Ingen kan bli frelst fra fortapelsen uten troen på Jesus, men så er det også en visshet for den som hører og tror evangeliet – da er det evig glede i vente.

Trenger de troende Guds lov?

Noen har den forunderlige mening at Guds lov ikke trenger å bli forkynt for troende kristne, at det bare er uomvendte som trenger å høre loven, for å innse sin synd og at de trenger frelse.

Men Guds ord viser tydelig at loven forkynnes for de troende. Uten lovens forkynnelse blir evangeliet mindre viktig og mindre relevant, og man blir lett sløv i troslivet, samt at man kan komme til å leve mer etter menneskelige tanker enn etter Guds vilje. Dette er i dag dessverre veldig aktuelt.


Man må imidlertid forstå hva som menes når man da sier "loven". Det er ikke de gammeltestamentlige serermonier eller samfunnslover som menes. Heller ikke lovgjerninger, i betydningen gjerningenes frelsesvei. Med "loven" menes de allmenne Guds bud og formaninger som gjelder både i GT og NT, som går ut på at vi skal elske Gud over alt, elske vår neste som oss selv, ikke misbruke Herrens navn, ikke stjele, ikke slå ihjel, ikke drive hor, ikke misunne, være gjestfrie, gavmilde, saktmodige osv. Når Bibelen sier noe som vi "må", "skal" eller "bør" gjøre, da hører det inn under loven, men vi anser som sagt ikke GTs seremonier og samfunnslover som forpliktende for kristne i den nye pakt.


Professor Carl Fr. Wisløff hadde i 1995 en god tale om dette emnet, som det anbefales å lytte til. Denne talen (og mange andre gode taler/prekener) kan bestilles hos AKF/Krossen Media: http://www.afkf.net/b/kass2.htm

Wisløff sier der bl.a. at "Guds barn trenger påminnelser", og henviser til 1.Kor 10:1-11.
"La oss ikke glemme de ti bud som Han har gitt til vår veiledning på veien hjem til Gud... Å ja, dette er en så umåtelig viktig en sak. Det er tankevekkende det som står i Tit 3.14, jeg har lurt veldig mye på det som står der: 'Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger' står det. 'Også våre!' Jeg kan ikke få noe annet ut av det enn at det var en tendens den gangen kanskje hos noen evangelisk sinnede kristne til å tenke som så at 'gode gjerninger, ja det er noe jødene driver med, det, men vi er frelst av nåde for Jesu skyld, halleluja, så det er ikke noe'. NEI, sier apostelen, også våre må lære å gjøre gode gjerninger."

Videre taler Wisløff om den 'daglige omvendelse', som de troende trenger å leve i på grunn av den syndige natur som fortsatt er i oss. Å sanne sine synder og ikke prøve å skjule dem, og så ta imot nåden som blir budt i evangeliet. Vi trenger derfor også å høre formaningene. Loven skal forkynnes og evangeliet skal forkynnes. - Dessuten skal Guds bud og formaninger i NT forkynnes for at Guds barn skal vite hvilke gjerninger Gud har behag i.

Tro som frelser - eller egen religiøsitet?

Stivnet fariseisme. Rettroenhet for dens egen skyld. Eller superåndelig jubel i følelsesmessig trang etter herlighet og religiøs opplevelse. Menneskets forsøk på å være Gud til behag - eller få hans bistand - ved å bygge seg opp en kristendom som skal være skikkelig og noe Gud må synes om. Nei nei,- Gud kan ikke godta noe menneskeverk i det hele tatt, vår natur er så fullstendig fordervet av synden at alt vårt er makkverk og skrap som ikke holder mål for den hellige Gud, uansett religiøse og flotte følelser eller seremonier, uansett kristelig maske eller korrekte læresetninger.

Men den sønderknuste og botferdige sjels tilflukt til Kristi forsoningsverk, det er noe annet. Der ligger livet. Mennesket må dø først. Dø bort fra seg selv, min egengodhet må få seg en knekk så total - som en dødsdom over min egen religiøsitet.

Det rare er at selvlaget religiøsitet også kan ha et veldig evangelisk ansikt. Når Guds lov - Hans gode bud - bare blir som et godmodig og nærmest spøkefullt BØØ fra Gud, for å få oss til å si et lettvint ja til at vi er syndere som trenger frelse, og deretter skal en ta imot tilgivelse for Kristi skyld, uten at det virkelig har gått en til hjertet hvor alvorlig en sak dette er. En ser ikke at Gud faktisk mener alvor med lovens tale, og derved blir det verken sønderknuselse eller vilje til helliggjørelse og daglig omvendelse. Bare en teoretisk og utenpåglad kristendom som en trøster seg til, og som dermed blir et livløst menneskeverk. Evangeliet ligger da foran sjelen, men er ikke kommet inn, ikke tatt imot, for sjelens selvgodhet er fortsatt for stor. For den hånd som skal kunne ta imot, må være en angrende hånd.

Følelser og rett lære - er det uten betydning da? Nei, læren ligger i bunn - vi skal trakte etter sannhet og rett tro. En levende lære - levende vitnesbyrd om frelsen. Og hvem kan vel bli gjenfødt og leve med Herren uten følelser?? Men det er ikke våre bestrebelser i dette som i seg selv kan gi oss en fortjeneste eller en rettferdighet for Gud. Det er Gud som selv har ordnet vår rettferdighet, i Kristi stedfortredende liv og kors og død. Den som i sann tro tar imot dette, er frelst.

Jeg vil for øvrig anbefale en meget god artikkel om kors, herlighet og sunn åndelighet, skrevet av Hans Erik Nissen. Den kan du lese på en blogg som har mye solid stoff:
http://nyt-i-natten-manus.blogspot.com/2008/05/mellem-kors-og-herlighed-hvad-er-sund.html

Om frelse i dåpen

Mange har tanker om dåpen som tilsvarer nedenstående utsagn:

"Når du blir en kristen, så får du samtidig den Hellige Ånd i deg, og det er derfor ikke nødvendig med dåp for å bli frelst. Dåp har ikke noe å si for frelsen, men er noe du gjør for å være lydig mot Gud og vise andre at du er en troende."

Respons:

Det er helt stikk i strid med Guds ord å si at dåp ikke har noe å si for frelsen. Det står jo så uimotsigelig klart: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16:16). Og alle som har peiling på språklig forståelse, må medgi at det her vitterlig står at det å bli døpt har noe med frelsen å gjøre! Og som det står i 1Pet 3:21 om vannet: "det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." Peter (Guds ord) knytter dåpen til frelsen og syndenes forlatelse, slik kirken deretter (også i oldkirken) hele tiden har gjort, og som Peter også sier i Apg 2:38: "Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave."

Vi ser av siste sitat at Åndens gave knyttes til dåpen. Ifølge Bibelen får vi Den Hellige Ånd ved troen, men – selv om det strider imot vår fornuft, knyttes Ånden også til dåpen, og frelsen knyttes til dåpen. Skal vi – fordi vi ikke forstår det – nekte hva Guds ord tydelig sier og vri på det etter eget forgodtbefinnende? Joda, vi ser at Ånden ble gitt før dåpen, og den ble gitt etter dåpen (Apg). Men når Ånden også knyttes til dåpen, tror vi at Ånden også kan bli gitt direkte i dåpsøyeblikket. Dersom Ånden blir gitt før dåpen, ved at et menneske kommer til troen og priser Herrens navn og gleder seg i frelsen i Jesu blod, da hører det med å gi dåpen, fordi den hører med som en del av det Gud vil gi som et pant og en bekreftelse på frelsen og Åndens gave. Vi har erfaring med at voksne (for eksempel muslimer) som ved Guds ord kommer til tro, får en særlig fred i sjelen idet de blir døpt. Derfor, da Peter så at Ånden ble gitt ved Guds ords forkynnelse også til hedningen Kornelius og hans familie, sa han: "Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?" (Apg 10:47). Det samlede skriftmateriale gir grunn til lære at dåpen hører til det Gud gir for å frelse folk og gi dem Ånden, men at troen og Ånden kan gis både før, under og etter dåpen.

Det er også ubibelsk å si at dåpen er noe "du gjør for å være lydig mot Gud". Når noen blir døpt, da er det faktisk ikke i Guds ord ansett som noe de gjør, men noe som blir gitt dem, en Guds gjerning. Selvsagt må man (voksne/bevisste mennesker) bifalle at man blir døpt, man kan også si at noen søker eller ønsker å bli døpt. Likevel, Guds ord sier aldri at noen døpte seg, men at de ble døpt, en passiv form av verbet, hvilket legger vekten på at den som døper tar imot, og Gud er den handlende giver. Dåpen er ingen lydighetshandling sett fra dåpskandidatens side, det er helt feil, for ingen steder i Bibelen blir noen befalt å døpe seg. Ingen har fått befaling om å døpe seg. Men de blir oppfordret til å la seg døpe, og kirken har befaling om å døpe, og det er noe ganske annet. La det skje med deg, det betyr at du tar imot evangeliets gave, Jesus Kristus og det han har gjort for deg, ved å tro og ta imot dåpens gave. Du finner ingen steder i Bibelen uttrykk som å "døpe seg", "døpte seg", "døp dere" eller lignende. Men du finner "lot seg døpe", "la seg døpe", "skal døpe dere", "ble døpt", "skal døpes". Dette er ikke ordgyteri, men et vitnesbyrd om Guds store nåde og velgjerning mot oss, at vi ikke skal oppfatte dåpen som et 11. bud som vi skal være lydige mot, men en gave som blir oss gitt, og som vi skal la skje – vi skal ta imot.

Derfor døper vi også spedbarn, det er en Guds gave, Guds nåde blir gitt, og barnet kan ta imot - om enn ubevisst. Ja, barn kan ta imot Guds rike! (Utdypende forsvar for barendåpen tas ikke her i denne omgang.)

Det står ingen steder i Bibelen at noen ble døpt fordi de derved ville vise andre at de var troende. Folk lot seg døpe og lot sitt husfolk (overveiende sannsynlig inkludert småbarn) døpe, for at de skulle få trygghet for frelsen, et segl og et pant på frelsen og Åndens gave. Slik taler Bibelen. Se for eksempel: "For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus." (Gal 3:27) Altså ikledd Kristi rettferdighet og dermed uten syndeskyld.

Og: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? - Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6:3-4) Vi døpes til Kristi død, vi er begravet med ham ved dåpen til døden. Vi er blitt delaktige i Kristi død og begravelse, dvs. at vårt ego, vårt syndige jeg, er død og begravet, fordi Kristus sonet vår synd og begravde den. Dette gis oss i evangeliet, som forkynnes og som gis konkret til oss i dåpen. Og vi får dette når vi tror. Vantro har ingen del i frelsen, uansett dåp.

KRL blir til RLE - nok et trappetrinn ned

Først vil jeg gi honnør til de som reagerer nå når regjeringen foreslår å redusere kristendommen i skolens undervisning. KRL-faget skal erstattes med RLE – religion, livssyn og etikk, og da forsvinner ordet kristendom, andelen kristendom blir mindre, faget har ikke lenger formål som går på identitetsskaping, og de metodiske anvisninger er svakere. Ulike religioner og livssyn sidestilles. Det bør reageres når regjeringen raserer kristendommen i skole og samfunn, hvorav RLE bare er ett av flere tiltak i så måte.

Men hvorfor reagere først nå? RLE er bare et lite trappetrinn ned, i en rekke trinn nedover, hvor kristendommen er blitt svekket litt etter litt over lang tid, med støtte fra de fleste stortingspolitikere. Mange vil gjerne vektlegge kristendommen, men da tales det ofte om kulturarv og historiske røtter, kanskje også litt moral. Men kristendom er først og fremst tro, dyrkelse av den treenige Gud. Blir kristendommen redusert til kultur og historisk kunnskap, da svekkes hele grunnlaget og kristentroen glir bort, færre og færre har en kristen overbevisning som betyr noe for tro, samvittighet og liv.

Kristendomskunnskap var selve hovedfaget i allmueskolen i gammel tid. Så ble faget svekket etter hvert, med synkende timetall og løsere forankring til kirken. Men det var fortsatt et trosfag i skolens normalplan av 1939, hvor det het i rettledningen: ”Læraren må alltid koma i hug at det borna lærer i kristendomskunnskap skal vera grunnlag for trua og rettleiing for livet deira.” Likevel skulle man være tolerant: ”Læraren må vera merksam på at dei ulike heimane som elevane kjem frå, har ulikt syn i dei spørsmåla som ein har føre seg i kristendomsopplæringa. Han må difor omhugsamt akta seg for alt som kan verka som sårande åtak på andre si meining, og læra elevane at ein må syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv.”

Faget kunne da, i en mer pluralistisk tid, i mindre grad vektlegges som en del av kirkens dåpsundervisning, selv om det formelt ble regnet som dette, helt til det ble satt punktum for det da Lov om grunnskolen kom i 1969.

Slik har det gått trinn for trinn: Færre timer i faget, mer åpenhet for andre religioner, mindre vekt på trosopplæring. Med KRL-faget i 1997 kommer presiseringen: Faget skal ikke være forkynnende, ikke opplæring til en bestemt tro.

Så på tross av at rundt 90 % av landets folk hører til en kristen kirke, så forsvinner kristendommen fra skolen. Et tegn på at samfunnet i stor grad er avkristnet. Hva kommer i stedet? Enhver kan bedømme samfunnets tilstand, om man ikke holder for øynene. Man forsøker å fikse på enkelte ting med holdningskampanjer, men midlene blir svake når tro og samvittighet forsvinner, når folk ikke lenger vil svare for sin Gud.

Kristendom og religion kan aldri behandles nøytralt. Nøytralitetsforsøk blir i praksis påvirkning til likegyldighet og relativisme. Stoffet er nemlig i seg selv religiøst utfordrende, forkynnende. Derfor burde vi fortsatt ha et kristendomsfag hvor dette tas på alvor, med fullt fritak for ikke-kristne, som kan ha alternativ opplæring. Dette har de f.eks. i Finland fortsatt, og det er ikke imot menneskerettighetsdommen fra Strasbourg.

I friskolene kan vi heldigvis fortsatt ha et forkynnende kristendomsfag, samtidig som vi respekterer retten til å tro annerledes. Det er egentlig ikke annet enn å ta konsekvensen av hva kristendom faktisk er. Et folks forhold til religion burde ikke være så anspent og fryktsomt at man ikke kan ta religionens vesen på alvor. Misbruk av religionen til fanatisme skal vi frykte og sky, og det er ikke likegyldig hva vi tror. Men vi skulle få lov til å tro på Herren helt og fullt, hvilket ikke står i motsetning til ekte toleranse. Kjølig, distansert orientering om religioner oppdrar verken til tro eller toleranse, ei heller til en våken samvittighet.

Rett fokus - form og metoder

Mange kristne ledere synes å ha sluttet seg til nåtidens formrelativisme som er helt forfeilet og ubibelsk.

Man sier f.eks. at musikkstil, arbeidsformer og metoder i det kristne arbeidet alltid opp gjennom tidene er blitt forandret og utviklet. Dette fører ofte til at kristent barne- og ungdomsarbeid nærmest blir helt fristilt når det gjelder form og metoder. Det henger sammen med at man mener budskapet kan være uforandret uavhengig av form. Man sier f.eks. at dersom vi holder oss til Guds ord og er tro mot det, kan vi ellers nesten gjøre hva vi vil når det gjelder form og metode. I den grad man i hele tatt vurderer formene og metodene, er det ut fra de umiddelbare, subjektive virkningene en kan se, f.eks. om mange kommer til møtet, om noen blir grepet av budskapet og lignende.

Å fristille seg i forhold til former og metoder såfremt de bare ”fungerer” er et farlig prinsipp, for det fører ofte i praksis til åpenhet for alskens populære og verdslige former. Og hvordan vurderer man om noe fungerer? Man fokuser i dag ofte på hva som trekker folk, og man gleder seg over de ytre tegn på begeistring og interesse. Men hva Guds Ånd virkelig får utrette i sjelene, det er en annen sak. Når formene ikke stemmer med innholdet, blir budskapet forkludret. Det handler om hvordan vi formidler Guds hellighet og miskunn. Og det er ingen fri sak, selv om en del av formene nok kan variere og skifte noe bl.a. som følge av teknisk og musikalsk utvikling.

Jeg vil hevde 3 forhold jeg tror er nødvendige å ta i akt (rett fokus):

1. Former og metoder er ikke nøytrale, men formidler budskap

Former og metoder – inkl. musikkstiler – formidler budskap i seg selv. Alle som studerer musikk vet at musikken bringer budskap, med følelser, stemninger og holdninger. Davids harpespill fikk den onde ånd til å vike fra Saul, noe som viser det også ligger en viss åndsmakt i musikk (1. Sam 16). Og hvem vet ikke at kroppsspråket formidler budskap? Et verbalt utsagn som kombineres med helt motsatt budskap i kroppsspråket, blir til et uklart budskap. Kanskje en prest i klovnedrakt vil trekke folk, men hvordan blir budskapet hans påvirket i en slik setting?

Noen vil innvende: Dagens unge oppfatter stilarter og former på en helt annen måte nå, så vi må kommunisere med dem på et språk de forstår, og ikke kanonisere den eldre generasjons subjektive smak og oppfattelse, for slikt varierer med vaner og tradisjoner…

Det er sant at vanen påvirker vår smak og oppfattelse av former, så her skal vi være våkne. Men det er også mye som tyder på at mange sider ved oppfattelsen av formidlingsformer er temmelig allmenne. Vi ser at menneskers uttrykksmåter i stemmebruk og kroppsspråk samstemmer i stor grad, for eksempel når sorg, glede, frykt eller sinne uttrykkes, uansett sted og kultur. Det viser at formene har noe allmennmenneskelig ved seg. Dette har også en sammenheng med oppfatning av musikk - ut fra hvordan musikken er laget. Komponister som lager filmmusikk utnytter dette i høy grad. De vet hva slags musikalske virkemidler som skaper eller forsterker bestemte stemninger og følelser, så som spenning, uhygge, lengsel, truende fare, sensualitet osv. Så det å tenke at musikken i seg selv er nøytral lyd er temmelig meningsløst.

2. Det har vært og skal alltid være forskjell mellom kristne og verdslige former

Kirkens kultur og verdens kultur (inkl. musikkstiler) har alltid vært forskjellig. Verden ligger i det onde, verden avskyr sann tro og gudsfrykt, og den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. Kirken henter nok impulser og ideer fra ikke-kristen kultur også, men dette skal ikke skje ukritisk. Dessuten har påvirkningen også gått motsatt vei, slik at mange kulturer er blitt preget av kristne verdier. Dessverre har kirken også blitt negativt påvirket, og særlig i de siste 30-40 år.

Nå er det stadig mindre av kristelighet i vår kultur. Eksempelvis er eggende rytmer og opprørske musikkformer fra vestens popkultur og hedensk påvirkning ikke nøytrale fenomener som passer i kristne sammenhenger.

3. Guds ord gir veiledning også angående former og metoder

Guds ord har mangt å si om hvordan vi skal oppbygge hverandre og møte ikke-kristne. Så selv om Bibelen ikke gir detaljerte anvisninger for skikker, sjangrer og møteformer, så kan vi likevel ikke lettvint bare anse dette som en helt fri sak! Arbeidsformene og stilartene må stemme overens med det innhold som skal formidles. Modne kristne bør kunne finne ut av formenes budskap i forhold til de følelser, stemninger, holdninger og egenskaper Guds Ånd vil fremme.
Bibelen lærer hva som er kjødelig og åndelig, om respekt for det hellige, om orden og sømmelighet, at vi ikke skal skikke oss lik denne verden m.m. Og kristen kjærlighet, vennlig innbydelse og forkynnelse er bibelske hovedprinsipper for evangelisering. Guds Ånds ”metoder” og ”møtepunkter”.

Ingen "aliens" å finne

Mange tror det kan finnes intelligente vesener ute i verdensrommet et sted. Og det letes nærmest hysterisk etter tegn på ”aliens”. Enorme pengesummer brukes for å utforske planeter, lytte etter radiosignaler fra rommet som kunne ligne på intelligente signaler, ja, til og med sende musikk og andre budskap via radiosignaler ut i verdensrommet i håp om at det skal bli plukket opp av noen ”aliens”. Uten resultater.

Og så har vi UFO-hysteriet – eller UFO-religionen kunne man si. Det meste er oppspinn eller fantasi, noe viser seg å være luftballonger, meteorer, satellitter, kulelyn, lysfenomener eller lignende. Mens noe synes å være vanskelig å forklare. Men ingen klare bevis på ”aliens” er lagt frem (skjønt mange tilhengere har sine historier – og hvem vet om noen av dem har vært utsatt for onde ånder).

Store oppslag i aviser når forskere mener å ha funnet noe som ligner på liv på Mars, eller tegn på at det er is der oppe. Og bøker og filmer som handler om ”aliens” er det fullt av.

Hvorfor? Hva er hensikten?

Noe er kanskje ren, vitenskapelig nysgjerrighet. I tillegg er jo tanken spennende og eventyrlig. Men de svære oppslag og den sterke trangen etter å finne utenomjordisk liv kan kanskje skyldes at man så gjerne ønsker en bekreftelse på at livet er blitt til på en annen måte enn slik Bibelen forteller. Hvis livet har utviklet seg ved tilfeldigheter og naturlig utvalg på jorden, uten noen spesiell skapelse av en allmektig Gud, hvorfor skulle det da ikke finnes liv også andre steder i verdensrommet? Man tenker: Hvorfor skulle vel vår planet være så spesiell midt i den fryktelig store mengden stjerner og galakser som fins? Jo sterkere evolusjonstro noen har, desto sterkere er troen på ”aliens”! Legg merke til det!

I Bibelen finnes det ingen beskrivelse av andre verdener med intelligente vesener utenom Jorden. Og Bibelen forteller at Gud skapte menneskene og alt liv, og alle dyr etter sin art. Menneskene syndet, men kan frelses ved troen på Guds Sønn som kom til jorden og sonet synden. En dag skal hele verden ødelegges, på grunn av synden, og Gud skal skape en ny himmel og en ny jord for de frelste.

Skulle det være aktuelt for oss å få møte noen ”aliens” som eventuelt skulle finnes et sted, da skulle vi tro at Gud ville latt oss vite litt om det. Men Bibelen sier intet om slikt.

Jesus døde en gang for alle, sier Bibelen. Det var for menneskenes skyld. Hvis det skulle finnes syndige ”aliens” andre steder i verdensrommet, hvordan skulle de bli frelst? Og hvis disse ”aliens” aldri falt i synd, men er syndfrie og gode, hvorfor skulle deres verden bli ødelagt på grunn av jordboernes synd?

Fra et bibelsk ståsted virker det derfor lite sannsynlig at det finnes intelligente vesener andre steder.

Fra et vitenskapelig ståsted er det også lite sannsynlig at vi noen gang kan få kontakt med intelligent liv fra verdensrommet. Svært mye må være på plass for at liv – slik vi kjenner det – skal kunne finnes. Temperatur, vann, oksygen, organiske stoffer osv osv. Ingen planeter med slike forhold er oppdaget. Dessuten vil det være umulig å reise til stjernene – det er rett og slett altfor langt. Nå ser vi bort fra ville fantasier om helt andre livsformer som ikke trenger vann og oksygen, eller fantasier om forflytning over enorme avstander ved hjelp av ”teleportering” (selv om noen selvsagt mener vitenskapen har tatt første steg i retning av å få det til).

Det virker i grunnen helt håpløst at så mange vender blikket ut i det enorme, livløse verdensrommet for å søke etter liv og ”sannheter” der. Verdensrommet er vakkert og fascinerende, ja. Men tomt for intelligent, fysisk liv. (Imidlertid er det ånder i himmelrommet – gode og onde). Om det skulle finnes noen isklumper, noen bakterier eller lignende, så var det ikke så rart, da verden ble til ”ut av vann og gjennom vann” (2. Pet 3:5).

Så hvor skal vi vende blikket for å finne meningen med livet? Finne forklaringen på hvorfor vi er her på jorden? Jo, vi har sannheten her nede på jorden, det er ikke nødvendig å speide dumt ut i tomrommet. Sannheten er gitt oss av Gud, åpenbart i Guds ord, den Hellige Skrift. Mange tror det ikke. Men sannhet kan aldri skiftes ut. Det som var sant i går, er sant i dag og til alle tider. Livets opphav er Gud, og han har ikke latt oss være uvitende om dette. Så allmektig og god er Herren, at han har gitt oss klar nok beskjed om Ham, om oss, om vårt opphav og om vår fremtid. Så la oss lete der det er noe å finne!

Mer å lese om dette på disse nettstedene:
http://www.answersingenesis.org/home/area/faq/alien.asp
http://www.creationontheweb.com/content/view/2995/

Hvem bestemmer normene?

En konsekvens av evolusjonsteorien (utviklingslæren) er at mennesket i prinsippet ikke har noe annet normgrunnlag enn dyrene, fordi de i prinsippet ikke er noe annet enn et høyt utviklet dyr. Og hvis ”naturen” selv har frembrakt dyr og mennesker gjennom en uendelig lang prosess med mutasjoner og naturlig utvalg – med vold og død og den sterkestes rett som utvelgelsesmekanisme, så blir som regel konsekvensen at det er naturen selv som er normgiveren.

Eller med andre ord: Mennesket vil selv bestemme hvilke normer det skal leve etter. Menneskets moral blir dermed ofte grunnet på en form for nytte- eller konsekvensetikk. Det en mener er nyttig og medfører noe vi selv anser for godt, er også tillatt, og motsatt. Menneskets evne til å forutse konsekvensene blir normgrunnlaget.

I sin ytterste konsekvens kan dette lede til at en tenker slik: Kan dyrene gjøre det, så kan vi gjøre det, så lenge vi ikke kan se noen negative konsekvenser av det (for meg selv i alle fall, til nød tar jeg hensyn til andre også, men, den sterkestes rett…).

Gud er enten kuttet ut, eller så lager man seg en Gud som passer inn i våre fornuftige resonnementer. Hva skjer? Relativisme. Gud får ikke lenger sette noen absolutte normer lenger. Og nettopp det er det vi ser i vår sekulariserte tidsalder.

Det fryktelig triste er at dette også har infisert mange kristne miljøer og kristne ledere. Det Guds ord sier klart er synd, det tillates i dag, for vi vet liksom bedre nå!

Glemt er ordspråket: ”Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!” (Ord 3:5)

Men vi tror på åpenbaringen av sannheten i Guds ord. Vi tror Gud er så god at han har gitt oss en fasit, som gir mening og retning, som gir frelse og fred og evig glede, for hver den som tar imot!

Menneskerettigheter for aper...?

”Du er et dyr”, stod det i starten av en naturfaglærebok for grunnskolen som utkom for noen år siden. I tråd med svært manges oppfatninger og offentlig hjernevask påstås det at menneskene ikke er prinsipielt noe annet enn dyrene for øvrig, fordi alle er utviklet fra laverestående dyrearter og urcellen.

Et slikt syn på mennesker og dyr kan ha mange og vidtrekkende konsekvenser. En konsekvens er å kjempe for at dyr skal ha samme rett til liv, frihet og utfoldelse som menneskene, som en rekke dyrerettighetsorganisa-sjoner i innland og utland står for. Se f.eks. http://www.dyrsrettigheter.no/ eller http://www.animalliberationfront.com/
De argumenterer med at ”mennesket må anerkjenne at det har felles opprinnelse med andre arter, og må således betrakte dyrene som sine medskapninger.” Og noen sier at alle vesener som viser intelligens og en viss grad av selvbevissthet, og har følelsesmessige og sosiale behov, bør ha ”menneskerettigheter”.

Noen går så langt som å si at når vi mennesker holder husdyr, avliver og spiser dyr, da er det forkastelig slaveri og må likestilles med rasisme. Ironisk nok er mange dyrerettighetsforkjempere samtidig for eutanasi (aktiv dødshjelp). For menneskets liv er da heller ikke mer verdt enn et dyrs liv, og da må man jo kunne gjøre slutt på lidelser! En vil selv ha hånd om eget liv, så å si, Gud er koblet ut.

Se på dette sitatet (oversatt): ”Hiasl er en selskapelig 26-åring som elsker å male, ser på naturdokumentarer og spiser bananer. Han har følelser og empati, er selvbevisst og deler 98,4 prosent av dine gener (DNA). Men Hiasl er en sjimpanse, og har derfor ikke mer rettigheter i lovverket enn en bil eller et fjernsyn.”
http://animalliberationfront.com/ALFront/Actions-Austria/Hiaslhumanlikerights.htm

Her er det altså om å gjøre å påvise sjimpansens likhet og slektskap med menneskene. Men for det første er det ikke riktig å at 98,4 prosent av sjimpansens gener er like menneskenes. Likheten sies nå av forskere å være rundt 95 prosent, og dessuten er det andre forskjeller i genene og deres funksjoner som ikke så lett lar seg kvantifisere. (Se www.creationontheweb.com/chimpDNA)

For det andre er en slik synsmåte et radikalt brudd med kristen tro, da mennesket er skapt i Guds bilde og til å ha åndelig og evig eksistens og samfunn med Gud, radikalt annerledes enn dyrene. Vår evige, moralske og åndelige verdi kommer ikke først og fremst av hva vi er i stand til å utføre, men av vår opprinnelse – skapt av Gud, og av vårt kall – som også er gitt av Gud. Hvor stor verdi vi har for Gud ses også på hva Han ofret for å frelse oss, sin enbårne Sønn. Med andre ord, her har vi å gjøre med svært motstridende syn på mennesket og levende skap-ningers opphav og ”rettigheter”.

I tillegg vil vi hevde at utviklingslæren ikke er en bevist hypotese, en har aldri observert noen utvikling fra en art til en høyerestående art, selv om mutasjoner og naturlig utvalg frembringer mange variasjoner innenfor hovedarten. For at genene skulle kunne utvikles til et høyere nivå, måtte det tilføres store mengder ny, avansert og velordnet informasjon i genmaterialet, noe som aldri er påvist har skjedd, og som er helt usannsynlig, ifølge mange kompetente forskere.
Det er ikke noe galt i å arbeide for å verne dyr mot mishandling og unødig lidelse, tvert imot. Dyrene er Guds skapninger, og dyremishandling er helt forkastelig. Gud har omsorg for dyrene, da skal også vi ha det.
Men Guds ord gir oss lov til å ha husdyr og spise kjøtt, og mennesket er som sagt i en helt annen kategori enn dyrene.

”Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?” (Matt 6:26)

”Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere alt dette.” (1Mos 9:3)

”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Joh 3:16)

Syndfloden var global

Som følge av at mange i dag har så stor tro på menneskevisdom, særlig den delen som heter naturvitenskap, har tilliten til Bibelen blitt redusert, også blant kristne. Det er tragisk og meget ødeleggende for den kristne tro.

Noen tror at de kan øke kristendommens troverdighet ved å omtolke deler av Den Hellige Skrift slik at den passer med dagens vitenskap. Men siden vitenskapens resultater stadig revideres, så må jo disse moderne tolkningene av Bibelen også revideres i samme takt. Selv om Bibelen i tidligere tider også noen ganger er blitt forstått feil vedrørende naturen og verdensrommet, så er det på en måte samme feil som begås i dag. Man tolker Bibelen i tråd med samtidens oppfatning av naturen og vitenskapelige teorier og smiler av fortidens uopplyste folks verdensbilde, og glemmer at også nåtidens forskere har sine menneskelige begrensninger, som i fremtiden kan bli smilt av.

Det vi tror, tror vi ikke fordi vitenskapen bekrefter det, men fordi Bibelen sier det. Selvsagt er det fint når vitenskapen bekrefter Bibelens budskap, og det skjer ofte nok det. Men det er ikke det vår tro avhenger av. Det er grunnleggende at vi som tror på Gud også tror Bibelens klare vitnesbyrd, uansett om vitenskapen sier motsatt. Når vi begynner å rokke ved troverdigheten av Bibelens utsagn på noen steder, vil det ene stedet etter det andre bli betvilt. Slik har vi sett at det skjer.

Det er derfor skuffende å registrere at mange kristne setter vitenskapen høyere enn Bibelen og tror at syndfloden ikke kan ha vært global. Det er helt på tvers av Bibelens klare og utvetydige ord, og det blir å betvile Guds troverdighet og trofasthet. Tenk over følgende:

1. Hvis syndfloden var lokal, hvorfor måtte Noah bygge en svær ark? Han kunne jo bare ha flyktet til et høyt fjell et stykke unna.

2. Hvis syndfloden var lokal, hvorfor sendte Gud dyrene inn i arken for at de derved kunne overleve? Det ville jo vært nok av dyr andre steder for å kunne formere seg videre.

3. Hvorfor skulle det være fugler i arken, dersom syndfloden bare var lokal? De kunne jo bare ha flydd til et høyt fjell eller et fjernere strøk.

4. Hvis syndfloden var lokal, hvordan kunne da vannet stige til 15 alen over fjellene? 1Mos 7:20.

5. Hvis syndfloden var lokal, ville folk som bodde i andre områder ikke bli rammet av Guds dom over synden på den måten han hadde sagt: ”Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt…” (1Mos 6:7). Skal vi da forstå det som en delvis dom over noen mennesker når Jesus sier om sin gjenkomst følgende: ”Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være… vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer” (Matt 24:37.39)?

6. Hvis syndfloden var lokal, ville Gud ha brutt sitt løfte mange ganger, for han lovet at han aldri mer skulle sende en slik flom. Men legg merke til ordene: ”Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort” (1Mos 8:21), og ”Aldri mer skal alt kjød bli utryddet ved vannflom. Aldri mer skal det komme en vannflom og ødelegge jorden” (1Mos 9:11).

7. Skal vi også tvile på sannheten i følgende ord: ”Disse tre var Noahs sønner. Fra dem bredte menneskene seg ut over hele jorden” (1Mos 9:19). Er det sant at alle mennesker stammer fra Noah og hans tre sønner, eller er det en myte?

8. Hvis denne syndflodsberetningen er en myte som må tas med ”en klype salt”, hva da med Jesu ord, hvor han omtaler Noah og vannflommen som tok alle. Var Jesus også uopplyst og feiltolket Skriften? Kan vi tro på Jesus som Guds fullkomne Sønn da?

9. Når Lukas fører Jesu slektstavle tilbake til Noah, for ikke å si Adam, er det også en myte?

10. I 1. Pet 3:20 står det at åtte sjeler ble frelst ved vann i Noahs dager. Hvis syndfloden ikke var global, ville vel mange flere ha overlevd flommen av dem som bodde rundt omkring på jorden?

11. I 2. Pet 3:5-6 står det at den daværende verden gikk under da den ble oversvømmet av vann, som et forbilde på at jorden skal gå under i ild på Herrens dag. Kan vi ha troverdighet til dette, hvis det er bygd på en myte?12. Bevitner ikke Bibelen klart at syndfloden faktisk er en viktig hendelse, som skal gi oss respekt og ærefrykt for Guds hellighet og allmakt, og for hans dom over synden? Hvor troverdig er Guds ord når det tales om fremtiden, når man ikke kan tro det som står om fortiden?